Øl, pressekort og feite lønnsslipper
Universitas er avis og utdanning på samme tid, spør du dette knippet tidligere journalister. Over en øl fikk vi historier fra utenlandsturer, Tostrupkjelleren og 50-årsjubileet.
Universitas’ utsendte parkerer syklene på Solli plass og kjapper seg inn på puben. Vi hører dem før vi ser dem, sittende i et hjørne slik de har gjort mange ganger før. Det gamle stamstedet skal nok engang fylles med latter, skravl og gode historier.
– Så hyggelig at dere kunne ta turen, sier Ingvill Bryn Rambøl (56). I 1992 var hun redaksjonssjef i Universitas, en stilling hun selv beskriver som «nestkommanderende».
Rundt bordet sitter også Tor Arne Andreassen (57), Berit Kolberg Rossiné (55) og Cecilie Klem (57). Alle var journalister i Universitas i 1992. Selv om avisen har endret seg mye siden da, er enda mer helt likt.
– Jeg fikk masse penger!
Vi går tilbake i tid. Sovjetunionen falt i fjor, EØS-avtalen er nysignert, og guvernør Bill Clinton gjør det bra på meningsmålingene. Universitas-kontorene ligger i første etasje på Fredrikkebygget på Blindern. Hver uke sitter de unge journalistene skulder ved skulder i det trange kontorlandskapet og skriver på de store datamaskinene sine.
– Vi hadde så lite plass. Det var en liten tarm med et redaktørkontor. Innerst var det en krok med de som røykte enda mer enn de skrev, illustrerer Cecilie og legger til:
– Vi er ganske sunne mennesker nå, da! Akkurat vi var faktisk glade for røykeloven.
Redaksjonen er slank, med under 20 studenter totalt.
– Hadde dere «slaktemøte» i deres tid?
De forstår ikke spørsmålet vårt. Vi forklarer hva det betyr for dagens generasjon.
– Åja! Nei, nei, nei. Men redaksjonsmøtene var nådeløse. Alt ble pirket på, og nåde deg som ikke hadde noen ideer! Men det var sånn man lærte, da.
Etter en runde med sammenligninger er én ting sikkert: jobben som journalist i Universitas har ikke holdt følge med lønnsveksten.
– Jeg tror jeg hadde full lønn. Jeg fikk masse penger! Tror ikke jeg hadde studielån engang, sier Cecilie. Hun hadde stilling som redaksjonssekretær.
– Hæ? Jeg fikk ingenting, jeg, sier Tor Arne.
– Med mindre jeg skrev noe, da.
– Vi tjente mellom 300 og 700 per artikkel, lander de tidligere journalistene på.
– I 1992-penger? Vi tjener jo 200 i 2026-penger!
– Ja, men dere har KI da, svarer de som et stikk. Vi føler oss ikke personlig veldig truffet. Vi skriver ikke akkurat for pengene. Vi synes heldigvis det er gøy.
Alle rundt bordet snakker varmt om erfaringen avisen har gitt dem tidlig i karrieren.
– Den gang var det tre kanaler inn i mediebransjen: Journalisthøyskolen, Volda eller Universitas, sier Ingvill.
Tor Arne nikker i enighet. Sommeren 1993 fikk han sommerjobb i Aftenposten, hvor han fortsatt jobber i dag. Vi tar muligheten til å spørre om tips.
– Skal du bli journalist, gjelder det å lære håndverket. Jeg lærte håndverket i Universitas og ingen har spurt meg hva slags utdanning jeg har, svarer han.
Selv har Tor Arne historieutdanning fra Universitetet i Oslo.
Sammensveiset gjeng
Selv om erfaringen var nyttig for karrieren, var det langt fra høydepunktet. Kollegaene ble fort gode venner og ser varmt tilbake på det sosiale.
– Jeg var knapt på forelesning. Jeg husker ingen fra bacheloren. Hele mitt sosiale liv var i Universitas, sier Ingvill. Jeg tror ikke det hadde gått nå. Hun har utdanning i fransk, statsvitenskap og historie.
De forteller om en sammensveiset gjeng. Tirsdag kveld ble avisen sendt til trykken, og man dro på pub. Onsdag var det redaksjonsmøte og man dro ut på byen.
– Før du er femogtjue er det ingen grenser for hvordan man kan herje på byen. Etter det må det skje noe. Alternativet er å bli alkoholiker.
– Nå har vi blitt veldig ordentlige altså. Vi har familie og barn og sånt. Det går bra med oss.
Tor Arne husker tilbake til den gangen de hadde et kurs i offentlighetsloven. All informasjon skulle tredeles: Må offentliggjøres, kan offentliggjøres og kan ikke offentliggjøres.
– På spøk laget vi en ny inndeling: Må gå ut, kan gå ut og kan ikke gå ut. Søndag og mandag kunne vi ikke gå ut, siden det skulle lages avis dagen etter. Onsdag, fredag og lørdag var «må gå ut», mens resten av uka var «kan gå ut».
Gjengen snakker spesielt om tre barer de ofte dro på: Presseklubben, Tostrupkjelleren og Ryktebørsen. Det tar oss et par minutter å skjønne at det er tre forskjellige ord for samme sted. Kjær bar har mange navn.
– Det var veldig stas å få pressekort, sånn at vi kom inn på Tostrupkjelleren, deler de og fortsetter:
– Senere fikk flere av oss jobb i Akersgata, så da møttes vi igjen på Ryktebørsen og sånn også.
Vi ler med og tenker på vår egen faste rotasjon. Chateau Neuf, Eagle Pub, Sport 33, Stopp Pressen og andre forheksede steder. Hadde kildene våre vært Tassere nå, hadde de sikkert dratt på Eilifs Landhandleri. Har vi blitt mindre profesjonelle med årene?
Søsken-slæsh-kjæresteflokk
De ser spesielt tilbake på utenlandsturene. En til Berlin og en til Praha.
– Det var to legendariske turer! Berlinturen var jo bare tre år etter murens fall. Det gjorde sterkt inntrykk, sier Ingvill
Tor Arne legger til: – Jeg husker det fortsatt var ingenting der muren sto, fordi det hadde vært en sånn ingenmannssone. Vi måtte gå i evigheter for å finne en bar.
– Og husker dere den råtne bussen til Krakow? Da lå vi bak i bagasjerommet!
De henter fram bilder fra turen. De er lette å finne i Facebook-gruppen deres, «Universitas ‘92».
– Oi, det så trangt ut.
– Vi var veldig komfortable med hverandre, ja.
De beskriver det som en «søsken-slæsh-kjæresteflokk», men vi fikk få detaljer om hva det kunne bety.
– Er det ikke sånn fortsatt?
Vi ser på hverandre. Det er vanskeligere å håndtere en kjæresteflokk på oppmot hundre studenter. Vi ler kleint.
– Jo, på mange måter.
Flokken holder fortsatt god kontakt. De er egentlig en mye større gjeng, og møtes over en øl 2-4 ganger i året. Desember 2025 arrangerte de julebord. En mindre gjeng møtes også regelmessig for å spille poker.
– Vi husker da vi var på 50-årsjubileet! Da fikk vi litt sjokk, sier Tor Arne. Han spøker om at avisen nå er dobbelt så gammel som den var i deres tid.
Alle rundt bordet deltok faktisk på jubileumsfesten i ‘96. Cecilie fikk til og med kjæreste den dagen, noen hun senere giftet seg med.
– Vi er skilt nå da. Men gode venner! Det varte kjempelenge. Vi har to barn, og det er jo supert.
30 år senere er det duket til 80-årsjubileum i oktober. Vi undrer oss over hvilke nye par som vil forlate lokalene denne gangen.
Mimring
Vi har imidlertid noe å tilstå. Dette møtet, på denne baren på Solli plass, er ikke tilfeldig. Gjengen skulle egentlig ikke møtes i dag i det hele tatt. Vi har bedt dem om å møte opp, spesifikt for å snakke med oss. Vi beklager om det knuser fasaden, helt på tampen av leseopplevelsen.
Har vi bygget for høye forventninger for dere? Her sitter vi altså, nåtidens journalister i Universitas, og håper at post-Universitas-livene våre skal bli nettopp sånn her: med et smil rundt munnen, en hånd rundt en øl og med vennene fra studenttilværelsen like nær som alltid. Vi håper jo at vi ikke skildrer en fiktiv opplevelse. Berit demper våre bekymringer.
– For å dra en liten bro til der vi er i dag, så sitter vi ofte sånn som dette og sier «husker du det?» om gamle dager. Det trekker tida bak til en veldig fin periode i livet. Det er ikke fordi dere er her.
– Så dere hadde gjort dette uansett?
– Det er akkurat slik vi hadde sittet.