Generasjons nostalgi

Jeg scroller meg gjennom feeden på Instagram. «Hvordan så faren din ut på 90-tallet?» får jeg spørsmål om på skjermen. Videoen spoler tilbake, og jeg får bilder av menn som gliser i båtene sine, en eller annen gang på 90-tallet. Jeg blar videre og får opp en video av Carolyn Bessette-Kennedy og John F. Kennedy Jr. vandrende rundt i New Yorks gater – helt vilt romantisk. Jeg går inn i kollektivet hjemme og en venninne ser Friends for åttende gang! Alle damene rundt meg har kledd seg Y2K i flere år allerede, og flere kompiser av meg har gått til innkjøp av dumtelefon og legger ut estetiske, blurry bilder tatt med den. 

Sangeren Olivia Dean, som dominerer livet til 60 millioner av oss, skal vi tro Spotifys månedlige lyttertall, sa nylig i et intervju til Vogue at «New York er viben min. Jeg vil ha Sex and the City-livet.» I januar gikk avdøde Jeff Buckley for første gang topp hundre på hitlistene med «Lover, You Should've Come Over», 29 år etter han døde. Det virker som en del av oss drømmer seg tilbake til en pre-analog tid i New York, hvor mennesker møttes tilfeldig, kjærligheten var ekte, og folk faktisk var tilstede der de var. Det kan være verdt å nevne at 90-tallet også var tiåret hvor typer som Donald Trump, Jeffrey Epstein og Harvey Weinstein fikk herje fritt i The Big Apple.

I en sak nylig publisert av NRK kan vi lese at «mange kjenner i dag på en snikende lengsel til en tid de aldri har opplevd selv». Den handler om to menn som har perfeksjonerte klesstiler fra andre tider. «Nostalgien er et lite opprør mot sider ved samfunnet vårt i dag som jeg ikke setter pris på» sier musikeren David Øynes til NRK.

Selvsagt preges vi av det som var, slik har det alltid vært. Man tar biter av fortiden og omformer dem til en ny tid – i bøker, filmer, i klesstil og i musikk. Det er naturlig. Likevel lurer jeg på hvor mange av oss som bruker nostalgien mer som flukt enn som sunn inspirasjon. Hva gjør den med oss? Og hvorfor fores vi konsekvent av den i alle sosiale medier? Kan det være noen som skjønner at i en uoversiktlig samtid er pene stillbilder fra en fortid du aldri opplevde, akkurat nok til å holde på oppmerksomheten din litt lenger?

For noen uker siden forklarte journalist i Universitas Setareh Dabirpanah hvorfor vi ikke må miste fokus på kjerneinnholdet i memesene som sirkulerer om verdens undergang. At memesene først og fremst reflekterer noe alvorlig som har skjedd i verden. Med kulturuttrykkene rundt oss er det akkurat det samme. Hva sier det om kulturen vår når vi stadig drømmer oss tilbake til en tid vi aldri opplevde? Hindrer det oss fra å se hvem som får definisjonsmakt rundt oss nå?

Det finnes nok ting å reagere på. Samtidig som 90-tallsnostalgien dominerer, får Erling Braut Haaland millioner av visninger på en video der han tilbereder et stykke kjøtt. Simen Velle får et samlet pressekorps til å livestreame hårklippen hans. Olivia Dean, som utover å dele Harry Holes catchphrase, «snakk til meg», får milliarder av avspillinger på sanger der hun konsekvent synger om «mannen hun trenger».

Dette er et noe tilfeldig utvalg fra dagens popkultur, men poenget er at det først er når vi er kritiske til hva som skapes og som skjer her og nå, at vi kan håpe på å skape en fremtid vi ønsker oss. Da kan vi ikke lulle oss inn i suttekluter fra 90-tallet, kle oss Y2K eller håpe at smarttelefonen ikke skal ta oppmerksomheten vår.

Det er en grunn til at Jonas Gahr Støre takket de som «lager filmer og TV-serier som vi kjenner oss igjen i» og «alle dere som tar samtiden på pulsen» i sin nyttårstale. Det er en grunn til at kulturkanon diskuteres i Norge og nylig ble innført i Danmark. Politikerne ønsker at vi skal ha en felles fortelling, noe å samles om. Det skjer først og fremst gjennom kulturen. Og den skapes først og fremst av oss. 

Vi er unge, vi har tid, og vi ser verden med et litt skråere blikk enn dem som har vært en del av den lengre enn oss. Er det ikke på tide at vi skaper våre egne fortellinger? Kanskje kan den som skal skrive denne teksten om førti år, se tilbake på oss som inspirasjon, å drømme seg tilbake til det deilige 2020-tallet.