Høyresidens selvmotsigende markedspolitikk

Når blokkene i politikken diskuterer skatt og forvaltning, er partienes ideelle maktfordeling enkel å få øye på. Der venstresiden ønsker at penger fra fellesskapet skal komme tilbake til samfunnet gjennom staten, ønsker høyresiden mindre statlig styring, større privat sektor og mer «individuell frihet».

 Høyresiden er glade i å rette pekefingeren mot Arbeiderparti-regjeringen når de vil blande seg inn i privat sektor – som om det er gitt at det private markedet fungerer optimalt. Norgesgruppen, et selskap med stor dominans over dagligvarebransjen, og som nylig har kjøpt opp Vitusapotek (slik at de også har en betydelig posisjon i apotekbransjen), viser hvordan markedet kan se ut dersom staten ikke regulerer konkurransen. Det blir et næringsliv bestående av få konkurrenter med mye innflytelse og dårligere vilkår for kundene.

Grunnleggeren av samfunnsøkonomien, Adam Smith, understreket dette. Han presiserte viktigheten av handel for samfunnets utvikling og velstand, fordi konkurranse medfører effektivitet og innovasjon. Han mente også at uten regulering vil det oppstå monopoler og prissamarbeid. Ved monopoldannelse vil selskapene på toppen ha kontroll over prisene, nettopp fordi de ikke trenger å konkurrere om kundene, og en effekt av dette er et redusert tilbud i butikkene.

Jeg ser verdien i å ha flere aktører på banen i privat sektor. Derfor er det fint at vi har institusjoner som Konkurransetilsynet der det tilrettelegges for et fungerende marked. Likevel, og på tross av dette, mener jeg at dagligvarebransjen er et eksempel på at noen markeder ikke er regulert tilstrekkelig.

Norgesgruppen har blitt anklaget og dømt for prissamarbeid blant kjedene de eier og med konkurrentene Coop og Rema 1000. Tilfellet var at de uten risiko kunne heve prisene og innhente mye profitt. Nettopp i tråd med Smiths teori ser vi at fordi konkurransen i dagligvarebransjen er sterkt svekket, får Norgesgruppen, som er den største aktøren, enorm markedsmakt. I første halvår i 2025 hadde Norgesgruppen en omsetning på 60,4 milliarder kroner. Dette er en økning på 5,6 prosent fra samme periode i fjor. 

Høyresiden snakker høyt om konkurranse nettopp fordi det skal bidra til bedrifsmangfold og innovasjon, og da igjen økt velstand og utvikling for hele samfunnet. De er samtidig for at Norgesgruppen skal regjere i dagligvare-oligopolet. Fremskrittspartiet og Høyre mottok til og med betydelige pengesummer fra Norgesgruppen før valget. Høres det ikke litt motstridende ut? 

Konkurransen de blå partiene fremmer er ikke reell. Markedskampen fungerer nå slik at noen få bedrifter får et jerngrep om en bransje, og eierne av disse bedriftene får makt til å støtte politiske partier som fremmer deres posisjon. Det blir en maktubalanse i samfunnet.

Frelsesarmeens fattigdomsbarometer viser at fire av seks nordmenn kutter ned på matkjøp på grunn av økonomien. Tall fra Samfunnsøkonomisk analyse viser at studenter har dårligere kjøpekraft enn for 20 år siden. Thomas Seltzer sin nye dokumentarserie Den norske fattigdommen møter vi arbeidende fattige, personer med fulltidsjobb som likevel er fattige. Disse blir det stadig flere av.

Matvare-milliardærene utnytter borgernes behov for mat til egen økonomisk vinning. Det er uakseptabelt, og absurd. Man kan spørre seg hvorfor høyresiden, som er så opptatt av en velfungerende privat sektor, ikke retter flere tiltak mot markedsmaktene? 

Et optimalt marked vil være et marked med flere tilbudsaktører på banen, der økt konkurranse over kundene resulterer i lavere priser. Et slikt marked trenger at staten griper inn slik at dynamikken og mangfoldet opprettholdes. Dersom det bare er en eller noen få leverandører med i spillet, vil disse ha markedsmakt og kunne bestemme prisene selv, nettopp fordi kundene ikke har andre alternativer. 

Denne utviklingen kan bli et demokratisk problem fordi penger og markedskontroll fører til makt. Det kan bli et demokratisk problem, fordi dagligvarebransjen er en indikator på at noen sektorer nå ikke bare handler om pris og utvalg, men om overtak, urettferdighet og penger.