Ulikhetsblindhet
Smertelig strukturelt
Likhetstanken er vår livbøye – på tide med en dukkert.
Jeg ringer min mor som i sin tid var «førstegenerasjonsstudent». En betegnelse for studenter som er først i sin familie til å ta høyere utdanning. I USA og Storbritannia arrangeres fester til ære for dem, eller studentforeninger hvor nevnte student kan snakke om særskilte erfaringer. Jeg spør henne om hva hun tenker om en anerkjennelse og begrepsliggjøring rundt denne gruppen på norske universiteter. «Helt på jordet» er svaret. Hun er altså skeptisk til om et slikt begrep på institusjonsnivå kunne fungert som noe annet enn stigmatiserende – i verste fall polariserende. Nå vel. Som barn av to tidligere Blindern-studenter blir jeg stille. En stillhet som kanskje – litt for lett, føyer seg inn en slags kollektiv fortielse rundt sosial bakgrunn og ulikhet.
For som følge av en egalitær utdanningsmodell, og mer generelt en samfunnsstruktur som gir sosial sikkerhet til innbyggerne, har det omsider blitt lett for den norske offentligheten å unngå temaer som klasse og ulikhet. Et i overkant klamt grep rundt vår konsensuspregede likhetstanke fører imidlertid til en situasjon hvor individets ansvar kan oppleves uproporsjonalt stort. Og av det kan både individuell skam og skyldfølelse oppstå i ting som er smertelig strukturelt.
Statistikk og forskning forteller hvordan resultater og frafall i akademia er tett forbundet med sosial bakgrunn – hvorav studenter fra familier med mindre utdanning presterer dårligere. Oddsen er altså statistisk sett imot førstegenerasjonsstudenten. Sammenhengen mellom å ha foreldre med høyere utdanning og det å begynne på lengre, mer teoretiske utdanninger er både sterk og slående stabil over tid.
Oddsen er altså statistisk sett imot førstegenerasjonsstudenten
Det er lett å få inntrykk av en manglende offentlig diskurs rundt sosial bakgrunn – selv med visshet om dets betydning. Norge er et land hvor klasseskiller er reelle, og ulikhetene øker. Kanskje er det en langstrakt analogi, men likevel – med et sideblikk mot fattigdomsdebatten tidligere i år, påpekte Ali Jones Alkazemi i Klassekampen hvordan programlederen i Dagsrevyen i en diskusjon med Thomas Seltzer «avviste fattigdomspremisset med at «Norge er jo et likt land». Å avvise et slikt premiss, nemlig den reelle erfaringen av fattigdom, er typisk for hvordan vi snakker om fattigdom i Norge. Selve anerkjennelsen av sosial ulikhet blir slik et betimelig behov. Det er en forutsetning for handling og et fokus rettet mot hva som systematisk bidrar til å reprodusere ulikhet. Hvis det store fellesskapet for alvor er opptatt av mangfold i studentmassen, kan man spørre seg når denne manglende anerkjennelsen går over til å bli en ren unnvikelse.
I 2022 inkorporerte riktignok Kif-komiteen (komite for kjønnsbalanse og mangfold i forskning) sosial bakgrunn som en variabel i forskningen for å avdekke hvordan det påvirker en forskers karriere. Og i 2024 fikk vi for første gang tall fra Statistisk sentralbyrå på sosial klasse i forskningssektoren med tittelen «Skjev rekruttering til akademia». Siden den gang virker komiteen å være usikre på hvilke tiltak som kan iverksettes for førstegenerasjonsstudenten. En betegnelse for studentgruppen de selv bruker på nettsiden og påpeker har blitt gitt marginal oppmerksomhet over tid. Det nevnes blant annet hvordan tiltak kan bli nettopp stigmatiserende og at løsninger muligens ikke ligger på institusjonsnivå, men heller i studiemiljøene. Det er noe å ta til seg.
For noen år tilbake intervjuet Universitas sosiolog og forsker Juni Katrine Lie. Hun skrev sin masteroppgave om nettopp førstegenerasjonsstudenters erfaringer i møte med høyere utdanning. Hun konkluderer med at et blikk mot erfaringene en førstegenerasjonsstudent kan oppleve er viktig. I et intervju med Morgenbladet om samme tematikk fremmer Lie studentforeninger som en potensielt nyttig plattform for førstegenerasjonsstudenter.
Vi får håpe de amerikanske førstegenerasjonsstudentene danser på festen til ære for dem selv. Eller bærer t-skjorten med påskriften first gen med stolthet. Det finnes det all grunn til.
Noe lignende i Norge hadde vært litt på jordet – det kan jeg være enig i. Setninger som «Det er ubehagelig å snakke om sosial bakgrunn», eller «Vi klarer ikke å snakke om klasse» hører jeg derimot ofte. Det kan fort bli destruktivt i en tid hvor likhetstanken ikke nødvendigvis henviser til sannhet og stillheten rundt ulikhet er det som begynner å bli ubehagelig.
