Pressen under press

– Man visste ikke hva folk syntes var bra, for man kunne jo ikke måle noen ting!

Gunhild Ramm Reistad var redaktør i Universitas i 1964, før skjermens tidsalder. Mens dagens redaktører sjekker lesertallene for nettavisen og antall likes på Facebook, minnes Reistad å ha kikket i smug på studentene som plukket opp Universitas fra stativet. Hva som ble godt lest, og hva som ble bladd forbi, var likevel vanskelig å vite. 

I 2022 meldte Universitas at studenter i snitt bruker syv timer om dagen på skjermen. Inne i denne snittflaten finnes det et salig sammensurium av aktører og plattformer som i stor grad kjemper om det samme: oppmerksomheten vår.

Det snikende suget etter å se på reels som nok melder seg oftere enn ønsket blant både meg selv og mine medstudenter er ingen tilfeldighet, men et resultat av en nøye planlagt infrastruktur basert på algoritmer og dopaminstimulerende features, slik som de røde notifikasjonsprikkene på Instagram. Reels er korte snutter i høydeformat, der det florerer av alt fra strikkeoppskrifter til politisk propaganda. Den voksende avhengigheten av sosiale medier er intet annet enn en gullgruve. Teknologikonglomeraten Meta omsatte for den svimlende summen av 200 milliarder dollar i 2025.

Oppmerksomheten er en grunnstein i menneskets frihet. Vi strukturerer livene våre gjennom å velge hva vi vil fokusere på, og dermed hva vi vil bruke tiden vår på. Likevel har dette årtusenets teknologiske nyvinninger blitt en fremvisning i hvor sårbar nettopp oppmerksomheten er, og at den i verste fall kan bli en instrumentell ressurs som kan gjøre gründere med lysskye intensjoner til mangemilliardærer. 

Trangt om plassen

Om jeg kan få peke på en hovedforskjell mellom journalistikken i dag, og journalistikken i tiden rundt denne avisens fødsel, er det at pressen anno 2026 må dele på plassen med en teknologi som har som mål å kapitalisere til det ytterste på oppmerksomheten vår.

Når dagens journalister møter en leserskare med skadeskutt oppmerksomhetsevne, tys det tidvis til lettfattelighet og hurtighet i formidlingen: NRKs Kjapt Oppdatert gir deg dagens nyheter på øret om du gir dem bare fem minutter av tiden din. Fonten på overskriftene i enkelte aviser virker å ha mistet alle størrelsesbegrensninger, og de tradisjonelle mediene har en etter en inntatt de sosiale mediene, der nyheter presses inn i formatet til et Instagram-innlegg.

Innimellom alt dette finnes det fortsatt mengder av grundig, god og viktig journalistikk. Poenget er likevel at journalistikkens voksende «vær så snill og les meg»-preg er et symptom på en medievirkelighet der det er trangt om plassen. Utgjør denne medievirkeligheten en trussel for den kritiske og opplysende journalistikken? I søken etter svar forhører jeg meg med to veteraner i bransjen, som kanskje kan trekke noen historiske linjer og gi meg et klarere blikk på hvordan det egentlig står til med den fjerde statsmakt. 

Tiden til å tenke

Reistad var første kvinne til å innta redaktørstolen i Universitas, og jobbet siden i 30 år som journalist i Drammens Tidende. I tillegg var hun aktiv i Norsk Kvinnesaksforening. Eks-redaktøren ser tilbake på en studietid med en studentmasse hun oppfattet som engasjerte, leseglade og ikke minst grammatisk aktsomme.

– Om du hadde en skrivefeil i avisa, ja da fikk du høre det! At vi hadde skrevet ‘terrasse’ med én ‘r’, eller hva det skulle være.

I Reistads første utgivelse som redaktør kan man lese at «nye håpefulle krefter er på plass i redaktørstolene, ferdige til å mette den evig hungrende, men akk så kritiske lesekrets». Sammenligner man en utgave av Reistads Universitas med aviser i dag, er forskjellen påfallende. På 60-tallet var det side opp og side ned med tekst i så vidt lesbar størrelse, og dagens utbredte fotojournalistikk var det lite av.

– Tror du vi har mindre tid til å lese i dag?

– Ja, det har vi. Helt opplagt. I dag skal vi lese VG på nett, og Facebook, og alt mulig.

Reistad peker på at tiden vår har blitt en dyrebar ressurs.

– Før var det varer vi skulle kjøpe. I dag er det i grunnen tiden vår folk skal kjøpe.

Med rekken av aktører som tjener penger på oppmerksomheten vår, skapes det en opplevelse av at tiden hver av oss har til rådighet er mindre enn før, tror Reistad. Hun nevner Morgenbladet, der hun i tiden før Universitas jobbet som sommervikar, som et unntak i mediebransjen.

– Morgenbladet begynte for en tid tilbake med å la folk få lov til å skrive så langt de ville. Men jeg vet ikke om folk gidder å lese så lange artikler lenger.

Om vi slutter å lese langt og langsomt, tror Reistad at vi mister noe vesentlig.

– Jeg vil ikke sitte og klage over den moderne tid som en gamling, men det er opplagt noe som går tapt. Tiden til å tenke får vi jo ikke. Og tiden til grundighet og ettertenksomhet. 

Den gule pressa

Historien er likevel en litt annen om man ser på journalistikken gjennom en historisk linse. Om vi i dag ergrer oss over heseblesende overskrifter og skylder på leserens dårlige oppmerksomhet, kan professor emeritus i journalistikk Sigurd Allern betrygge (eller bekymre?) med at den tabloide journalistikken egentlig er like gammel som papiravisa selv.

– På 1800-tallet kom de første løssalgsavisene, som satsa på salg for en billig penge til publikum. Da stilte man seg spørsmålene: «Hvordan vekker du publikums oppmerksomhet? Hvordan får du folk til å kjøpe dette?»

Journalistikkprofessoren forteller at disse spørsmålene ledet til et inntog av mindre seriøst og mer underholdningspreget innhold, som siden har tatt opp spalteplass helt frem til vår egen tid.

– Allerede på 1830-tallet i USA kom de første forsøkene på å bruke for eksempel kriminalnyheter, dramatiske ulykker og human touch-historier som et slags agn for å trekke leserne inn i den kommersielle loopen.

– Du kjenner sikkert uttrykket «den gule pressa»?

Undertegnede har ikke hørt om den gule pressa, men blir fortalt at dette er betegnelsen på den tabloide journalistikken, preget av skandaler og sensasjoner, som altså ikke er så ny som først antatt. Uttrykket skriver seg fra en tegneserie kalt ‘Yellow Kid’, som typisk var å finne i løssalgsavisene i USA på 1890-tallet. 

Fra å bla til å skrolle

Allern var Klassekampens første redaktør, og hadde stillingen først fra 1969 til 1972 og deretter i perioden 1979 til 1995. I tillegg var han med på å stifte AKP-ml (Arbeidernes Kommunistparti, marxist-leninistene).

Med god fartstid i bransjen peker han altså på en kontinuitet i journalistikken, som kan være vanskelig å få øye på om man kun fester blikket på sin egen tid. Likevel anser Allern utviklingen der stadig flere leser nettavis fremfor papiravis som et slags vannskille, og at denne overgangen har mye å si for hvordan vi leser nyheter:

– Når du skroller deg gjennom nettavisene får du en veldig begrenset oversikt, som er en liten andel av det du kunne fått med deg om du bladde gjennom en avis. Jeg er bekymret for at man i mindre grad kommer i kontakt med ting du ikke på forhånd trodde du kunne vært interessert i, og at man dermed blir mindre utfordra av journalistikken, forteller professoren.

Forskningen synes å gi Allern rett i at det er noe som går tapt om man erstatter blaing med skrolling. I en forskningsartikkel publisert i Trends in Cognitive Sciences fremkommer det at digitale lesere viser en tendens til å forstå teksten de leser på en mer overfladisk måte. I tillegg peker forskerne på at det blir vanskeligere å prosessere en tekst dersom man må skrolle for å lese den.

Overgangen til digital journalistikk er med andre ord dårlig nytt for forståelsen, og vil gjøre journalister dårligere rustet til å skape opplevelser av refleksjon og dyp tenkning hos leserne sine. 

Medienes dobbelthet 

Allern forklarer videre at medieinstitusjonene i bunn er preget av en dobbelthet.

– Journalistikken blir produsert av medier som står med en fot i to forskjellige leirer. På den ene siden er nesten alle mediebedrifter kommersielt basert, som betyr at de må gå med overskudd i en kapitalistisk markedsøkonomi.

Dette betyr ifølge Allern at mediene på ett vis er en del av næringslivet. Samtidig forklarer han at mediene også har røtter i det man kan kalle den journalistiske institusjonen:

– Her finnes det normer og regler som bygger på idéen om at journalistikken skal være et samfunnsgode, og med det følger forpliktelser og idealer og sånne ting. I denne dobbeltheten ligger det en spenning som ikke alltid kommer ut til den seriøse journalistikkens fordel, for å si det forsiktig, avslutter han.

Jeg undrer meg om journalistikkens sakte, men sikre inntog i det digitale landskapet, det være seg i nettaviser eller på Instagram, kan sees i sammenheng med denne dobbeltheten i medieinstitusjonen. At mediene lemper på de journalistiske idealene i møte med næringslivets dopaminstimulerende trender.

Kanskje handler det om å møte de unge der de er, men det oppleves likevel som manglende kreativitet om den eneste måten man kan få de unge til å lese nyheter er gjennom Snapchat-storyer der halvparten av innholdet handler om kjendiser og ingenting varer lenger enn ti sekunder om gangen.

Formatene som de tradisjonelle mediene nå har funnet fotfeste i, er en grunnleggende bestanddel av en businessmodell som kynisk utnytter unge mennesker for å tjene penger.

Reelen er ikke et nøytralt format, men et verktøy som bevisst er skapt for å sløve ned oppmerksomheten. På samme måte er den lange nyhetsartikkelen, eller Dagsrevyen, et format som sier noe om hva man vil at journalistikken skal være, og som samtidig insisterer på den journalistiske institusjonen. At det er journalistikkens oppgave å trekke lange linjer, se sammenhenger og formidle kunnskap, på måter som ikke lar seg gjøre i sekundlange videoer.

Om journalistikken virkelig skal være et samfunnsgode, må den formidles på en måte som ikke samtidig gir deg dårligere oppmerksomhetsspenn. Heller må den formidles så den skaper bedre forståelse. Så den faktisk gir deg tiden til å tenke.