Et unikt jeg

Kirstine Reffstrups debutroman er inspirert av myteomspunnede historien til det tyske kunstnerparet, forfatteren og tegneren Unica Zürn, og hennes partner, billedkunstneren Hans Bellmer. Romanen er en litterær fantasi, men tar utgangspunkt i forfatterens fascinasjon for Zürn. Reffstrup, en dansk kunsthistoriker som kom til Norge for å gå på skrivekunstakademiet, bor i dag i Oslo. Jeg, Unica kommer samtidig ut i Danmark og Norge.

Boken består av tre deler. Vi møter Zürn og Bellmer som har trukket seg tilbake til en liten by i Frankrike. En dag mottar de et brev fra en kunsthandler som ønsker å kjøpe et kunstverk, en dukke, som Bellmer tidligere har laget. De blir enige om å lage en ny, sammen. Denne dukken, i menneskestørrelse kan bevege på alle leddene, men mangler kjønn. Zürn blir besatt av denne dukken. Glidende overganger gjør det vanskelig å skille mellom Zürn som er fortellerstemmen i første del og delvis andre del, og dukken som gradvis tar over i andre og tredje del.

Uviss fortellerstemme, ufullstendige setninger, tid og sted som endrer seg fra setning til setning gir boken et gåtefullt preg. Som denne beskrivelsen av Berlin etter krigen: Et bord. Ravnsort nedtråkket tøy. Snøblomster på sjasmingrenen, jeg ser sotrester, knust glass, en rekke med trær, de blomstrer i vinteren. Bilhjul, det lukter brent gummi. Menneskerester. Menneskeavfall. Rottefett. Gjennom dette mosaikkspråket trer historien frem. Det vage kler historien. Den grenseløse karakteren Zürn kan til tider virke litt forutsigbar, fanget i en ide om hva en myteomspunnet kunstner skal være, men fungerer likevel. Stort sett.

Jeg, Unica vil kanskje ikke huskes som den store leseropplevelsen ved slutten av året, men er likevel en fin liten bok du bør få med deg.