Langdryg fiskeskrøne

Billedkunstner Vibeke Tandberg debuterer som romanforfatter, og som i kunstnerkollega Bjarne Melgaards debut A New Novel, er formen også her et viktig element. Tandbergs Beijing Duck er en kort leseropplevelse og har et nøkternt språk, uten lange digresjoner eller overdrevne beskrivelser. Likevel føles den tung.

Romanen er full av repetisjoner. Tandberg gjentar handlinger og tanker med små variasjoner i setningene fra gang til gang. Noen få sider inn i boken er dette et spennende grep – et underlig, men besnærende stilistisk element. Men dessverre dras denne effekten så alt for langt. Til slutt tilfører det ikke romanen noe lenger, men blir snarere et hinder for konsentrasjonen og fremdriften hos leseren. Selv om forfatteren tilsynelatende har forelsket seg i dette grepet, betyr ikke det at det blir bedre og bedre for hver gang det brukes.

De groteske fiskescenene i innledningen kan til tider være vemmelig fornøyelige. Sløyingen beskrives i detalj, fiskebæsj og blod grises utover boksidene, og hovedpersonens valg om å sluke et bankende fiskehjerte som en østers er bare begynnelsen på en serie absurde scener. Denne absurditeten er fin til å begynne med – for eksempel under beskrivelsene av hovedpersonens håndtransplantasjon. Men så blir også absurditeten dratt for langt, og mister all sjarm. Personene i romanen glir over i hverandre uten at det tilfører fortellingen noe verdifullt. Det bor helt klart en språklig eleganse i Tandberg, men den trenger et tydeligere mål.