Udynamisk pappasinne

Det er med et forventningsdannende sjokk at leseren kommer inn i Sondre Midthuns debutroman. Gjennom en sønns øyne ser vi faren ødelegge en ellers idyllisk sommerdag ved å pælme familiebikkja i tjernet, i det første av flerfoldige, uforutsigbare og ubegrunnede raseriutbrudd. Vi er der, og vi kjenner det. Derfor er det synd at starten sitter igjen som høydepunktet etter siste side. For Kom aldri nærmere er en fortelling som lider av – for å kutte rett til poenget – alt for mye dødtid.

En svært dyster bok, dette. Hva enn glede den unge gutten opplever er kortvarig, og forløses konsekvent av sorg, tvil og forvirring over hverdagen i en liten, avsidesliggende bygd. Essensen i handlingen er en rekke såre observasjoner over en tyranniserende far og en apatisk mor som sakte mister grepet på hverdagen. Noen situasjoner griper leseren følelsesmessig etter skjortekragen – men de er veldig korte og kommer med lange mellomrom. Man sitter hele tiden igjen med ett behov for å vite mer om de hendelsene som faktisk teller. For eksempel får vi en fem sider lang skildring av en litt frustrerende fisketur med den noe endimensjonale kompisen Gustav, mens opplevelsen av morens tvangsinnlegging kort tid senere kun vies noen få setninger.

Midthun skriver empatisk, stilrent og troverdig når han utforsker konsekvensene av aggresjon i hjemmet og hvordan frykten for den kan påvirke et barn fra dag til dag. Men uten mer driv og mer god gammeldags handling blir Kom aldri nærmere ofte en tålmodighetsprøvende økt mellom sterke, men altfor sporadiske høydepunkter.