Arrangerer Black History Month Norge:
– Det er normalisert å være passiv

– Jeg innså at vi ikke engang snakker om rasisme. Og det var veldig trist hvor langt bak vi var. 

Det sier Maria Grazia Ines Habiyambere. Hun studerer lyd- og musikkproduksjon ved Noroff, og har vært med på å arrangere høstferieprogrammet til Black History Month Norge (BHMN). Arrangementet er inne i sitt sjette år. Oslo kommune finansierer organisasjonen, og medlemmene beskriver arbeidet sitt som 90 prosent frivillig.

Årets tema i BHMN er Afrika og diasporaen – levende historie. Diaspora betyr spredning og omtaler grupper bosatt utenfor deres opprinnelige hjemland. Diasporiske grupper har ofte en felles etnisitet og/eller kultur. Mennesker med afrikansk opprinnelse er spredt rundt om i verden gjennom historien, og afrodiasporisk omfatter deres felles afrikanske kulturarv.

Vi skrur tiden tilbake til sommeren 2020. I mylderet av koronaregler og munnbind, så vi den økende interessen for Black Lives Matter-bevegelsen (BLM) både nasjonalt og internasjonalt. Det var svarte bilder på feeden, og flere tusen demonstrerte i Oslos gater. En flom av informasjon og debatt om rasisme preget det offentlige ordskiftet.

BLM-hype?

De svarte firkantene er nå dyttet ned i Instagram-feedene. Er interessen for BLM blitt mindre? Habiyambere har kjent på mindre interesse. 

– Når det kommer til svart identitet, svart tilhørighet og svarte rettigheter i Norge, var 2020 definitivt en vekker. Da lærte jeg om dansk-norsk kolonihistorie. Wow, Oh my God! tenkte jeg – Vi snakker jo ikke engang om rasisme i Norge, sier Habiyambere. 

Habiyambere legger til at drapet på Trayvon Martin i 2012 var starten på hennes engasjement for svartes rettigheter i norsk kontekst. Hun presiserer at hennes «wake-up call» handlet om det hun mener er et lavt nivå i rasismedebatten og den manglende kunnskapen om historien i landet.

«Kongolandsby» og slavehandel

Michelle Tisdel, fagansvarlig hos BHMN, forteller imidlertid at responsen i stor grad har vært positiv. 

– Jeg har ikke opplevd noen stagnering i responsen siden 2020. Engasjementet er fremdeles stort, mener hun. 

Black History Month er en amerikansk tradisjon for å hedre afroamerikansk kultur og historie. Mørkhudede i Norge har imidlertid en annen historie. Habiyambere sier at det er viktig å ikke tro at mørkhudede kom på 60- og 70-tallet som immigranter. Hun understreker at vi må huske Norges involvering i og historie med rasisme, også før arbeidsinnvandringen på 1960- og 70-tallet.

Danmark-Norge var blant annet involvert i den transatlantiske slavehandelen frem til 1850. I likhet med andre europeiske land som Belgia, Frankrike og Tyskland, hadde Norge «dyrehager» med mennesker. I 1914 feiret Norge 100-årsjubileum med utstillingen Kongolandsbyen. Her ble 80 kongolesere stilt ut, både voksne og barn, i fem måneder ikledd sine tradisjonelle drakter. «Landsbyen» hadde 1,4 millioner besøkende.

Mangfold og svart identitet

Sosiologiprofessor ved Universitetet i Oslo (UiO), Mette Andersson, jobber for tiden med et prosjekt om antirasisme i Norge. Andersson skriver i en e-post til Universitas at det er viktig å ha et prosjekt der man minnes historier og transnasjonale relasjoner på tvers av den afrikanske diasporaen. 

Andersson forklarer at BHMN følger i sporene til andre organisasjoner som tidligere fokuserte spesifikt på ungdom som vokser opp i Norge med afrikansk bakgrunn. 

– Et av målene den gang, som nå, var å utvide forståelsen for svart identitet og historie og å gjøre ungdommer stolte av sin afrikanske bakgrunn og tokulturelle identitet, sier Andersson.

Andersson forklarer at hun har sett endringer i hvordan akademia og offentligheten forholder seg til kolonihistorie og rasisme de senere årene. Hun sier at det siden 2019 er kommet flere initiativer fra akademia til å diskutere dekolonisering.

– Den offentlige debatten etter BLM i 2020 åpnet et rom for å diskutere rasisme på en annen måte enn tidligere, sier hun.

– Ingenting er apolitisk

– Det er jo ikke slik at arrangementene kun er for svarte folk, sier Habiyambere. 

Tilbake hos BHMNs arrangører forklarer hun og Tisdel BHMN-arrangementene er for alle, og sier det er viktig med mangfold. Habiyambere understreker viktigheten av antirasisme.

– Ingenting er apolitisk. Du kan alltid jobbe antirasistisk i hvilken som helst form, sier hun og legger til:

– Man må ikke distansere seg, spesielt her i Norge. Her er det svært normalisert å være passiv, mener Habiyambere.

Arrangørene anerkjenner imidlertid at navnet kan gi inntrykk av å være kun for én gruppe. Sammenlignet med USA er den mørkhudede diasporaen i Norge annerledes både i kulturell tilknytning og identitetsforståelse, forklarer Tisdel. Hun mener at det ikke finnes noen definisjon på hva svarthet er, og at det blir «flatt» å gi en definisjon.

Til tross for interesse fra publikum og nye samarbeidspartnere er det fortsatt begrenset hvor mye de kan spre ordet. Det frivillige arbeidet får organisasjonen til å gå rundt. 

– Vi har ikke råd til å betale for annonsering, forteller Tisdel

– Det er ikke bare en svart kamp

– Jeg mener at hvis det er et arrangement som skal snakke om norsk kolonihistorie, er det kjempeviktig at hvite, etniske nordmenn kommer og lærer. For dette er deres historie, sier Habiyambere.

Hun mener det er viktig med et variert publikum for en kollektiv bevisstgjøring. De håper engasjementet for BHMN vil fortsette å øke fremover. Tisdel understreker at kampen ikke bare handler om her og nå, men at man må se fremover.

– Svart, afrikansk og afrodiasporisk historie er for alle. For meg handler ikke BHMN bare om markeringer, men om å bygge fellesskap, kunnskap og varig bevissthet.