Interseksjonalitet
«Mannskamp i blinde»
I lys av mannsdebatten som pågikk i november, er det på tide å ta en runde på hvordan man snakker om mannsaktivisme, interseksjonalitet og undertrykkelse.
November er mannens måned. Gutta gror ut barten, og vi setter menns fysiske og psykiske helse på dagsordenen.
Og det er vel og bra det, men problemet som for ofte oppstår er når mannsaktivister setter sin egen sak som motpol til andre kampsaker. For eksempel spørres det på 8. mars om man skal gå i mannstog. Og under pridemåneden spørres det om hvorfor vi ikke fokuserer på menns psykiske helse, som også markeres i juni.
Det helhetlig orienterte, interseksjonelle perspektivet synes å ha gått mannsbevegelsen hus forbi, og det har de mye å tape på.
De fleste menneskerettskamper har i større og større grad omfavnet et interseksjonelt verdensbilde og framgangsmåte i sine kampsaker. Feminisme, for eksempel, omfavner ikke én gruppe alene. Kvinner er ingen isolert, homogen gruppe, og kvinnekamp jobber derfor sammen med skeiv frigjøring og antirasisme, blant andre, for å faktisk frigjøre alle kvinner.
Interseksjonalitet handler kort forklart om å forstå menneskers og samfunnets kompleksitet.
For en skeiv kvinne vil det for eksempel ikke alltid være mulig å skille mellom homofobi og mannssjåvinisme. Maktforhold og undertrykkelse på ulike basis fungerer om hverandre og samtidig, og et nøkkelpunkt er at ingen kun kan beskrives med én identitetsmarkør.
Mannskampen trenger det samme helhetlige verdensbildet. Menn er ingen isolert, homogen gruppe. Å fremstille menn slik, som om de skulle eksistert i et vakuum, er ikke annet enn skadelig for deres sak.
Menn er ingen isolert, homogen gruppe
Sammen med menn, synes for eksempel skeive mennesker og urbefolkning å være spesielt utsatte for høyere selvmordsrater, ifølge Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS). Og når det gjelder prestasjoner på skolen, viser en forskningsartikkel fra Tidsskrift for kjønnsforskning at det er forskjell mellom karakterene til jenter og gutter, men at denne forskjellen er større blant barn fra høyere og lavere sosial klasse.
Fellesnevneren her er at det som ved første øyekast ser ut som problemer som rammer menn isolert, heller er å regne som samfunnsproblemer av tilknytning til postkolonialisme, kapitalisme og klasseskiller.
Det er altså ikke nok å kun markere mannsdagen, vi må omstrukturere oss helhetlig.
Jeg hevder på ingen måte at menn ikke har problemer som bør tas på alvor. Men det er ikke snakk om noen misandrisk undertrykkelse, og verden er faktisk ikke et nullsum-spill. Og faktum er at vi lever i et patriarkat, der menn jevnt over kommer bedre ut enn kvinner; hvis man formulerer det så enkelt som kjønn mot kjønn. Likevel er ikke samfunnet så banalt.
Mannskampen fungerer ikke så lenge den overser det store, helhetlige bildet, som andre rettighetskamper har omfavnet for lenge siden. Vi må sammen gå til verks på samfunnsnivå mot strukturelle problemer, heller enn å angripe hverandre kjønn mot kjønn.
Menn sine problemer er ingen isolert problemstilling, og menn står ikke alene.
