Antisemittisme
Ansvar, ikke antisemittisme
Kampen mot antisemittisme må ikke forveksles med å skjerme stater fra ansvar for folkerettsbrudd. Når skillet viskes ut, svekkes begge.
Det rystet oss alle da 16 personer ble drept under terrorangrepet i Sydney før jul, og spesielt for jøder verden rundt. Pekeleken på hvem som har begynt, bringer ingen fred eller håp, og hat er aldri løsningen på hat.
I Aftenposten 17.desember peker Jörn Klein på at jødehat gjemmes bak boikottkravene mot Israel. Altså boikottkrav som kom etter Israel sine daværende og nåværende folkerettsbrudd i Gaza, som flere internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner har pekt ut. Han mener samtidig at det er viktig å ta bekymringer blant jøder på alvor, for å trekke tydelige grenser før hat blir handling.
Men det er ikke noe fremmedfiendtlig eller antisemittisk ved å kritisere en stat for deres brudd på internasjonale lover. Institusjonell boikott mot Israel er ikke en boikott mot jøder verden rundt. Det påvirker det israelske folket, på samme måte som boikott mot Russland påvirker det russiske folket. Slik har Klein misforstått.
Sanksjoner er ikke en ansvarliggjøring av jøder som folk, for det er ikke et likhetstegn mellom jøder og israelere eller representanter for staten Israel. Slike formuleringer som legger opp til at kritikk mot Israel er en kritikk mot jøder, er nøyaktig det som «visker bort skillet».
Jøder er nordmenn, australiere, briter, franskmenn, russere, israelere, og listen fortsetter. Å benekte det fører til fremmedgjøring, fremmedfrykt og deretter hat.
Jøder er nordmenn, australiere, briter, franskmenn, russere, israelere, og listen fortsetter
Å kritisere Israel, israelske handlinger og å ansvarliggjøre dem, er ikke «skjult antisemittisme». Israelske utdanningsinstitusjoner jobber tett med det israelske militæret, og er dermed medskyldige i de grove rettighetsbruddene som pågår i Gazastripen, slik det er dokumentert i analyser av israelske universiteters rolle i det militær-sikkerhetsindustrielle komplekset. Derfor bes det om akademisk boikott av medskyldige israelske universiteter.
Jeg frykter også den vestlig-fordelaktige dobbeltmoralen. Russland ble utestengt fra Eurovision for sine folkerettsbrudd, og derfor ber jeg, og flere om lik behandling mellom stater. Vi må trekke tydelige grenser for hva som er galt.
Derfor: La oss være klare og sette grenser som hindrer oss i å bruke språk som vasker vekk skillet mellom en stat som bryter folkerett, og en marginalisert gruppe. Grenser som ikke tillater å bruke et nytt jødisk traume til å fraskrive Israel ansvar. Grenser som ikke tillater oss å vanne ut hva antisemittisme er, og som skremmer folk unna å boikotte.
Vi må slutte å fremmedgjøre jøder, og vi må slutte med pekeleken. Dessverre har antisemittismen økt de siste årene, og folkerettsbruddene i Gaza har vært en påvirkende faktor, slik ekspert Mia Habib påpekte i Universitas den 10. oktober 2025. Kampen for å stoppe og hindre antisemittisme og jødehat er kjempeviktig. Jøder skal kunne være trygge i Norge, i Australia og i resten av verden. Og igjen: Det betyr ikke at Israel ikke skal ansvarliggjøres for sine forbrytelser. Verden er intet nullsumspill, og nettopp derfor må vi bearbeide to problemer samtidig.
