Se på meg, jeg leser!

Alle har en fyr på bussen. Han som flikker opp paperback-boken sin i om lag fire minutter før han hopper av igjen. Skjorte. Lang frakk som går ned til skoene. Loafers. Og alltid: boka. Forfatter: Dostojevskij. 

Over disse seks månedene dere har delt busstur, sitter han fortsatt med den samme boka. Progresjonen ser ut til å være liten. Er han egentlig på side én fremdeles? 

Så begynner man å lure: Leser han faktisk denne boka?  

Unngå å bli en brainrotter

En performativ leser er en som leser for syns skyld.Ved å virke smart og belest, kan man skille seg ut i en generasjon som har mistet sin frie vilje til doomscrolling. Vi ser det blant annet på Instagram-kontoer som «hotdudesreading», en av mine favoritter (og navnet er vel selvforklarende). 

– Det kan hende denne generasjonen tenker i større grad på identitet som noe utvendig, sier Janne Stigen Drangsholt, forfatter og litteraturprofessor ved Universitetet i Stavanger. Hun har hørt om performativ lesing fra Tiktok. 

– Det kan handle om at man skal være «sitt beste jeg» og lese en bok i stedet for å scrolle. Unngå å bli en brain rotter, ikke vise seg som den degenerasjonen som mobilbruk representerer. 

«The Death of Cool»  

Å ville bli sett med den rette boka er ikke noe nytt. Drangsholt forteller om 1990-tallet, da hun selv var ung. 

– Det var veldig vanlig å bruke litteratur for å signalisere identitet. Folk satt og  nærmest holdt opp Dostojevskij eller Kafka. 

Hun forteller at man skulle name  droppe bøker for å bygge «kulturellkapital-poeng».  

– Man ville lage en identitet basert på kultur. Det å være kul var første prioritet, så man tenkte ikke på hva man skulle bli, men man studerte fag man tenkte var kule, sier hun. Litteratur var altså definitivt kult.

Denne kulhetskulturen, som sto høyt i kurs fra 1970 til 1990-tallet, ser hun mindre av nå. Hun kaller det «the Death of Cool». 

– I kulhetstankegangen er det veldig viktig å integrere disse tingene inni seg, sånn at man faktisk blir den personen fordi man har satt seg veldig inn i den typen litteratur. Men nå er det kanskje sånn at man tenker: Jeg har på meg denne grafiske T-skjorta og sitter og leser Dostojevskij på kafé, så da blir jeg den personen.

Formativ lesing

Drangsholt tror man ikke lenger tenker på identitet som noe man bygger opp fra innsiden. 

– Og det er naturlig, fordi på sosiale medier så er det ytre identitet man blir presentert for hele tiden.  

Drangsholt er i bunn og grunn positiv til performativ lesing. 

– Når man leser en bok, så leser man en bok. Da vil den påvirke deg uansett, sier hun, og fortsetter:

– Man kan tenke på det som performativt, men jeg vil jo tenke at det er en slags genuin interesse der likevel.  

Hun foretrekker å kalle lesingen formativ.

 – Litteraturen gjør langt mer enn å gi oss «kulturell kapital». Den endrer horisonten til et menneske. Litteraturen utvider fantasien vår. Det ligger et rom mellom vår egen virkelighet og den virkeligheten som vi blir presentert for i romanen. I det rommet blir vi utfordret, der speiler vi oss, og vi møter motstand.

Ingen tilskuere

Det virker som at lesing får unikt mye kritikk på dette punktet. Vi fikser oss jo ekstra før en date. Vi later som vi kan mer enn vi egentlig gjør på jobbintervjuer. Vi nikker gjenkjennende i samtaler om ting vi ikke forstår. Så, hvorfor rynkes det på nesa når det kommer til lesing? 

Det virker som vi liker tanken på at lesing skal være noe privat og inderlig og oppriktig. Noe man gjør fordi man genuint vil vite hva som skjer på side 329. Det er en individuell, ganske innadvendt aktivitet.  Det er nettopp i det private at litteraturens verdi ligger. 

Arne Borge, bokansvarlig og kommentator i Morgenbladet, mener at problemet med performativ lesing oppstår når lesingen først og fremst blir en måte å kommunisere noe om seg selv på. 

– Vi er veldig reaktive i måten vi er på nå sammenlignet med tidligere, og det har med sosiale medier å gjøre. Det gjør at vi navigerer veldig mye etter sosiale koder. 

Borge peker på at når bøker blir en del av det sosiale spillet, kan noe av det viktigste ved litteraturen forsvinne. 

– Det performative er jo veldig rettet inn mot det sosiale. Man performer jo ikke for seg selv. Litteraturen har en evne til å utfordre de raske meningene våre, mener Borge. 

– Boken gir oss et sjeldent rom hvor vi kan slippe å ta stilling med én gang, og mene veldig sterkt for eller mot. Når lesingen blir for sosial, så mister vi den muligheten.

– Hvordan vet man da om lesingen er genuin?

– Hvis man har lyst til å finne ut om leseinteressen sin er genuin, er den beste måten å finne ut av det på å ikke fortelle folk om det. De største gjerningene er de man ikke skryter av. Jo mer man skryter, jo større grunn er det til å bli mistenksom, ikke sant? 

Boksmart

Hvem er det da vi mistenker for å ikke være «legitime lesere»? 

Influenser Sophie Elise Isachsen har i årevis postet at hun leser og kommer jevnlig med boktips. På topplisten hennes er blant annet Jon Fosses Morgen og kveld, Trude Marsteins Så mye hadde jeg og Tarjei Vesaas’ Is-slottet. Likevel virker det som det finnes en skepsis mot at Sophie Elise både leser så mye som hun forteller, og at litteraturen hun tipser om er for «høykulturell» for henne.

Influenserkollega Oskar Westerlin møter en helt annen respons. «Takk, Bok-Oskar!» skrev VG-kommentator Shazia Majid etter at influenseren delte lesingen sin. Hvorfor tror vi så lett på at lesingen hans er legitim? Er det fordi han leser bøker om millionærer, krigførere og Julius Cæsar som vi lett kan forestille oss at han faktisk liker? Det er altså ikke mistenksomt å si «Se på meg, jeg leser», men heller: «Se på meg, jeg leser akkurat dette».

Borge tror ikke Westerlin er en falsk leser, men at det til nå ikke har vært hans store lidenskap. Han synes Sophie Elise har høyere troverdighet. Han peker på at Sophie Elise begynte å snakke om bøker på et tidspunkt da det ikke nødvendigvis ga sosial uttelling. Westerlin, derimot, er en veldig god «trendleser».

– Det er derfor han er rik. Det er jo ikke det at han skaper så mange trender på egen hånd, han er bare flink til å lese trendene tidlig. Det er jo som å være en god aksjemegler: like før selskapet går opp, investerer man, fordi man skjønner at kursen vil stige.

Dostojevskij på bussen

For Borge er ikke performativ lesning nødvendigvis et problem i seg selv. Det kan være en inngang til lesing, men man kan ikke kan nære seg på sosial bekreftelse over tid som leser. 

– Hvis leseinteressen skal vedvare over tid, så tror jeg det er viktig at man kommer i kontakt med noe i seg selv som leser, som også tåler at lesing ikke lenger er populært. Den dagen det ikke lenger gir noe kreds, så må man ha noe i segselv som gjør det verdt å lese, sier han.

Drangsholt mener vi trenger lesing mer enn noensinne i en tid der klikk, økonomisk verdi og nytteverdi er måleenheter. 

– Derfor er det desto viktigere å øve opp lesedelen av oss selv. Litteraturen er kanskje aldri viktigere enn den er nå, så hvis det er performativ lesing som skal til, bare kjør på. 

– Les Dostojevskij på bussen! Det er helt topp, avslutter hun.  

Så i morgen blir vi to. Jeg kommer til å nikke, kanskje smile til fyren på bussen, før jeg drar opp Idioten.