– Skriving er litt som å kaste opp

– Dette er litt mitt andre hjem, hvis det er lov å si sånne ting om puber, sier forfatterspire og debutant Bendik Ødegaard (26) og ser rundt på det slitte brune interiøret.

Han har valgt lokasjonen for anledningen selv. Det er nemlig på The Old Irish Pub på Majorstuen at mye av Ødegaards nye diktsamling Fremmede hender, utgitt på Tiden forlag, har kommet til live.

– Man kan dra hit med venner i helgen, men jeg kan godt finne på å gå hit alene midt i uka for å høre på livemusikk, drikke øl og skrive, forteller han.

Ødegaard sitter i et avsides hjørne med en halvliter Ringnes i hånden. Her har han sittet mye. Med jevne mellomrom kommer folk bort og lurer på hvordan han klarer å sitte å jobbe i slike omgivelser.

– Det er nok veldig få som går på pub med arbeidsstasjonen sin, ler han.

Diktdebuten

I Ødegaard sin debutbok Fremmede hender, skriver han i diktform om en ung manns retroaktive sjalusi, og fortvilelsen over at kjæresten hans har ligget med andre før ham. Han påpeker at diktene ikke handler om ham personlig.

– Historien om privatpersonen Bendik Ødegaard er ikke så veldig spennende å skrive. I hvert fall ikke for meg som er meg hele jævla tiden, ler han.

Ødegaard forteller at han likevel kan bruke levende modeller som rammer for karakterene sine, selv om han har forsøkt å pushe historien utenfor sitt eget liv.

– Denne balansen har vært en utfordring, forteller han videre.

Når han har en modell for karakteren slipper han å finne opp ting som jobb og politisk standpunkt.

– Det personene foretar seg, derimot, er i større grad fiktivt.

Forfatteren versus verket

Diktboken innebærer en rekke intime scener og tematikker. I en scene møter du jeg-personen mens han har analsex for første gang. Forfatteren forteller at det har vært helt nødvendig å snakke om intimitet, selv om boken har blitt lest mye nærmere ham enn det som opprinnelig var intensjonen.

– Jeg har ikke levd denne historien, sier han før han oppklarer noen av scenene fra diktboken.

– Altså, jeg har ikke bundet fast kjærester, vært utro for å behandle sjalusi eller kryssforhørt kjærestene mine om fortiden sin. Men dette er et uttrykk for et slags indre mørke i meg, det er det.

Ødegaard forteller at selv om historien ikke handler om ham personlig, har poenget vært at det skal føles personlig og nært. De intime stemningene har blitt brukt som et litterært grep.

Selv har han opplevd sjalusi som kan ligne det han skriver om, men han har forsøkt å utforske fenomenet til ekstreme grader i boken.

– Sånn sett har jeg operert i en slags idéverden, hvor jeg har sett for meg «hva hvis?»

Den unge mannens sjalusi

Ødegaard har savnet et fokus på sjalusi i litteraturen.

– Gjennom sjalusiens perspektiv har jeg utforsket temaer som i mindre grad har blitt utforsket litterært før.

Den unge dikteren forteller at både kjente og ukjente har kontaktet ham i etterkant av utgivelsen, for å si at de kjenner seg igjen i karakterene.

– Sjalusi finnes, og i stor skala, så det er viktig at det anerkjennes som et problem folk har. Hvis man ikke snakker om det tror jeg det er lett å bare legge lokk på følelsene sine.

Vi spør Ødegaard videre hva boken hans sier om det å være ung mann på dater’n i dagens Tindersamfunn.

– Betingelsene for hvordan vi dater er i endring, og boken handler også om hvor dårlig det kan gå hvis man ikke kan tilpasse seg de endringene.

Som å kaste opp

Poeten byr på metaforer når han skal beskrive sin egen skriveprosess:

– For meg er skriving litt som å kaste opp.

Ødegaard forklarer at det som oftest bare kommer av seg selv. Det kan være smertefullt, men også bra for ham.

– Du får ut noe som må ut når du skriver.

Ødegaard begynner å skrive for hånd. Da slipper han tak i rattet og lar ordene renne ned på papiret. Senere går han gjennom det han har skrevet for å finne gullkornene.

– Jeg ender alltid opp med jævlig mye tekst, det har jeg alltid gjort.

Dikt er blitt en måte å redusere ordene.

– Jeg er jo en fyr som skriver og babler jævlig mye. Jeg prater masse, og liker lyden av min egen stemme. Diktformen krever språklig presisjon.

Verdens verste student

Ødegaard studerer bibliotek- og informasjonsvitenskap ved Oslomet, og forteller at han nok er verdens verste student.

– Jeg bevilger ikke studiet så mye tid som man nok burde bevilge et fulltidsstudium. Bortsett fra å være verdens verste student, forteller Ødegaard at han jobber på barneskole, og på biblioteket på Oslomet.

Tidligere har han studert skrivekunst. I begynnelsen tok han seg ofte fri, og dro på reiser for å ha tid til å skrive.

– Men på et tidspunkt så snudde det. Jeg sluttet å finne tid og bare tok den tiden som var til overs, sier han.

Ødegaard forteller at han sa ja til alle jobbene han kunne få, og begynte på et fulltidsstudium selv om han hadde to-tre arbeidsgivere. Det var da det løsnet, og han begynte på manuset som nå blir gitt ut. Likevel: å sjonglere to-tre jobber, være fulltidsstudent og samtidig skrive bok har vært «et skikkelig produktivitetsprosjekt».