Kjønnsmangfold
Kjønnspanikk fremfor fornuft
Det er skammelig å kunstliggjøre en ikke-sak til kontrovers for politisk gevinst. Spesielt når ord har makt, og derav konsekvenser.
Diskusjonen rundt Bufdirs (Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet) råd for kjønnsinkludering og generelt språk har nå vart i en stund.
I en Tiktok publisert av Nettavisen ble leder for FpU Simen Velle spurt om hva han mener om at det ikke lenger er lov for lærere å bruke ord som «gutt» og «jente». Dette er Velle tydelig frustrert over, og sier han synes det er noe tull. Det er bare ett problem. Det er ikke et eneste råd som nekter lærere å si «gutt» eller «jente».
Det er ikke et eneste råd som nekter lærere å si «gutt» eller «jente»
I en annen artikkel, også hos Nettavisen, gjengis leder i KrFU Ingrid Olina Hovland når hun går hardt ut mot de samme rådene. Her klargjøres det imidlertid at rådene aldri faktisk fraråder å bruke kjønnede ord, som «gutt» eller «jente», med mindre man er usikker på personens kjønnsidentitet.
Frykten Velle og Hovland uttrykker, er at dette er kjønnsideologiske eller aktivistiske grep. Denne debatten gjør det tydelig nettopp hvorfor råd som disse er nødvendige.
Men først, bare får å klargjøre: rådene fra Bufdir er nettopp det – råd. De har blitt utviklet for å være en veileder til offentlige ansatte i møte med transpersoner, eller mennesker som ikke følger samfunnets kjønnsnormer. Jeg skulle ønske rådene kunne blitt tatt for nettopp det de er. Men slik har det ikke blitt. Debatten har, nok en gang, blitt vridd til å handle om kjønnsideologi, og frykten for dette.
I løpet av de siste årene – og i dag uttrykkes det også sterk motstand mot såkalt kjønnsideologi i mange europeiske land: Ungarn, Polen og USA, for å nevne noen.
Retorikken er ofte lik. Motstanderne skyver barn foran seg, og spiller på frykten for barns sikkerhet og gruslegging av kjernefamiliestrukturen. Ordlyden går som følger: «Stakkars barn, de blir forvirret og kjønnsskeive om de ikke får bruke begreper som gutt og jente» Det er ikke annet enn stusselig argumentasjon.
Først og fremst vil ikke offentlige ansatte, lærere for eksempel, nektes å bruke «gutt» eller «jente» i møte med barn. Det konkrete rådet er å bruke et mer generelt og kjønnsløst språk når man a) snakker til en større gruppe, og b) når man ikke kjenner kjønnsidentiteten til en person. Dette har ikke vært uvanlig i utgangspunktet. At en lærer sier «Hør etter, barn» til en skoleklasse, er et eksempel på dette. Eller: «La oss koste opp så det ikke blir så mye jobb for de som vasker.» Å unngå kjønnede uttrykk når kjønn er utydelig er ganske standard praksis. Dette er kun noe motstandere av «kjønnsideologien» bykser på når transpersoner nevnes.
Videre vil jeg argumentere for at det å forvirre barn ikke er noe man skal være redd for. De små forstår langt mer enn det man tror de gjør, og å være litt forvirret iblant er en sunn og normal del av oppveksten – og læring.
Vi er også nødt til å anerkjenne at kjønnstematikk ikke er forbeholdt voksne. Barn er kjønnsskeive, barn har kjønnsskeive mennesker i livene sine, barn har to mammaer eller pappaer. Derfor, å late som om dette ikke er tilfellet, for å skåne barn fra en innbilt kjønnsideologisk hjernevask, er å gjøre barn – og resten av samfunnet – en bjørnetjeneste.
Man fratar dem muligheten til å ha et begrep om, og læring rundt, tematikk som alltid vil være relevant, samme hvor hardt man forsøker å motvirke det.
Transpersoner er et faktum. Kjønnsskeive er et faktum. De har en rett til å kunne møtes på en ordentlig og respektfull måte av offentlige ansatte. Verre enn det trenger ikke debatten rundt Bufdirs råd å være.
Dette innlegget er levert av Ung Debatt.
