COP30
Ingen tid til nabokrangel når huset står i brann
Fredag er verdens 30. klimatoppmøte – COP30 i Brasil over. Dessverre ble det tydelig at Norges delegasjon dro dit med lave forventninger, fordi multilateralismen i trøbbel overskygger alt annet, selv klimakrisen.
Om verdens stater er styremedlemmer i et felles borettslag, kan vi trygt si at det er dårlig stemning i oppgangen. Kriger, handelskriger, maktdemonstrasjoner og nasjonalisme vokser som mugg på veggene. Det preget også forhandlingene, der landene nok en gang forsøkte å komme til enighet om en klimakrise som ikke står øverst på agendaen for de fleste.
Samtidig kunne man jo tenkt seg at i en tid med så mange geopolitiske strider, burde klimakrisen være den perfekte felles fiende som kunne samlet flere land. Likevel er dugnadsånden for denne fienden ikke ankommet borettslaget, for statene er heller opptatt av å pusse opp egne vegger, og fylle skapene med våpen i tilfelle naboen skulle banke på døra.
Selv vestens selverklærte klimanasjon, Norge, gjorde det tydelig for noen uker siden i statsbudsjettet at klimaagendaen kommer i andre rekke, bak opprustning og sikkerhetsspørsmål.
På årets borettslagmøte ble det ingen investering i solcellepanel på taket. I stedet for å bli enige om en ordentlig oppgradering av bygget, satt landene og diskuterte helt ulike prioriteringer. De rikeste landene ville helst finne kreative finansieringsmetoder for å slippe å åpne egen lommebok, mens utviklingsland ba om helt grunnleggende støtte for å håndtere skadene de står i, og som kommer.
Men huset brenner, og tiden renner ut. Og i dette borettslaget finnes det ingen brannskiller. Når det tar fyr i kjelleren, sprer det seg raskt oppover. Likevel oppfører flere av de rikeste landene seg som om at de er brannsikret.
De som har varmet opp bygget mest, og som bor størst og tyngst, har et særlig ansvar. Det er ikke moral, men ren logikk: De som har skapt mest av problemet og tjent mest på det, må bidra mest til å løse det. Det er selve grunnpilaren i enhver rettferdig fordeling av byrder.
For mens noen allerede står med vann til anklene, nøler de rike landene fortsatt med å åpne verktøykassa
For mens noen allerede står med vann til anklene, nøler de rike landene fortsatt med å åpne verktøykassa. De diskuterer hvorvidt de skal bidra, mens skadene i underetasjene vokser hver dag. Men brannen slukker seg ikke selv; den venter ikke på flere møter eller flere forbehold. Den stoppes bare av reell klimahandling og av finansieringen som gjør det mulig.