En mesterlig avskjed fra Dag Solstad

I Dag Solstads selvbiografiske verk Endelig! Lykken. Og mitt forsøk, i 2022, på å utholde smerten ved tidens herjinger, skriver Solstad om sin egen barndom, tidlige kommunistiske overbevisning og sitt vanskelige forhold til sin far.

Solstads erindringer klarer ikke finne en utløsende årsak til hans tidlige kommunisme. I stedet minnes han sin egen dysfunksjonelle familie. Spesielt mye fokus rettes mot farens konkurs, påfølgende evighetsprosjekt, sykdom og tidlige død. Solstad skildrer minnene om faren på en måte som både er sår og komisk.

Spesielt sårt og komisk er det å lese om farens håpløse prosjekt, oppfinnelsen Perpetium mobile, som han sier vil gjøre familien Solstad styrtrik. For de leserne som er kjent med Henrik Ibsens Villanden, høres det i disse scenene et nådeløst stakkarslig ekko fra Ibsen ikoniske taper, Hjalmar Ekdal. 

I tillegg til familieskildringene, gir Solstad plass til små og større hendelser og mindre karakterer: nasking, en kommunistisk håndverker som har stor påvirkning på lille Dags politiske overbevisninger eller vinter-OL i Oslo i 1952. 

Minner og tomrom

Solstad skriver mest om hendelser som er gåtefulle og ufullstendige. Det kan være fordi han ikke snakket med familien om dem, eller fordi han ikke husker klart. For eksempel når Solstad besøker sin bror Cato i utlandet. Broren har en telefonsamtale med deres mor som ender med at han slipper telefonrøret og legger seg i fosterstilling bak divanen. Solstad snakker aldri med Cato om denne hendelsen, og både han og leseren blir sittende å spekulere i moren og brorens sinnstilstand, samt hvorfor deres relasjon er som den er. 

Det er i tomrom som dette, og tolkningene som følger med, at jeg finner romanens mest fremtredende styrke. De inviterer leseren til å leve seg inn i den aldrende forfatterens situasjon, i det han forsøker å gjøre seg klokere på sitt eget liv, med tåkete og vonde minner som granskingsmateriale. 

En utypisk Solstad

Endelig! Lykken. er langt mer rå, sentimental og personlig enn Solstads tidligere bøker, som er intellektuelle, avmålte og ofte nådeløst usentimentale. Spesielt er kjærlighetserklæringen til hans kone, Therese Bjørneboe, som han beskriver som «min evige kjærlighet», skrevet på en måte som er utypisk for Solstad. Selv om noen av Solstads erkekvaliteter, som humoren hans, blir mindre fremtredende i denne romanen, lykkes han med sin utypiske stil, for romanen er emosjonelt slagkraftig. 

Til tross for dette kan ikke Endelig! Lykken sies å være på nivå med Solstads beste bøker. Boken har svært gode enkeltsekvenser og et mesterlig språk, men helheten er ikke godt nok sammensatt til at romanen kan regnes som en av Solstads beste.

I begynnelsen av boken er fokuset på Solstads tidlige kommunistiske oppvåkning, mens han mot slutten av boken fokuserer kjærligheten til sin kone. Mellom dette er det en rekke hendelser som får mer eller mindre fokus. Som for eksempel at Solstad ble mobbet på barneskolen, og uutholdelig som det er, ble forsvart av en yngre elev. Sekvensene er svært gode i seg selv, og en av gledene med å lese denne boken er å fylle tomrommene, men Solstad fletter ikke sekvensene sammen slik han har klart tidligere. 

Endelig! Lykken er nok ikke boken å begynne med om man aldri har lest Solstad før. Bjørn Hansen-trilogien eller Genanse og verdighet er bedre som innføring i Solstad forfatterskap. Men, for en som har gledet seg over flere av Solstads bøker er Endelig! Lykken en verdig avslutning på et stort forfatterskap.