Demoboks – Jakten på et studentband

Nå er det bandet ditt som kan vinne spillejobb, presseomtale, og sist men ikke minst, bøttevis med kred dere kan leve lenge på: Snart er et helt år gått siden tidenes første Demoboksvinnere kunne sprite opp CV´n med tittelen «Oslos beste studentband». Pallen er ledig.

Pensumpop

– Vi hadde en enorm interesse i fjor, og jeg har en mistanke om at opptil flere studenter fortsatt lager musikk, og at opptil flere av disse fortsatt er interessert i litt oppmerksomhet. Så dette blir bra, sier jurymedlem og Universitas´ anmelderredaktør Silje Bekeng.

Fjorårets konkurranse resulterte i over 60 demoer i boksen, blant annet en solid sak fra vinnerbandet Sheep. Siden har de stukket seg fram både i kringkastingen og i riksavisene. Tanken på å lytte seg gjennom time på time med ny upublisert akademikerlyd skremmer ikke jurymedlem Andreas Brændhaugen. Han mener at studentband-begrepet har et ufortjent dårlig rykte.

– Alle må jo begynne et sted, og med masse tid til å øve og til å finne de rette folka å spille sammen med, bør jo studenttilværelsen være en ideell forutsetning for å komme bra i gang.

Ute etter mer

Mens juryen kvitrer enstemt og pent om originalitet og energi, trekkes også gode tekster fram som en viktig vei til deres hjerter.

– Har musikken et snev av betydning, skal jeg være glad. Det finnes utrolig mange ting man kan mene noe om, likevel er det fantastisk mange som foretrekker å formidle total meningsløshet, og det skulle jeg gjerne sett en forandring på, sier Bekeng.

Jurykollega og Black Debbath-vokalist Lars Lønning er enig.

– Tekst er viktig. Særlig hvis man synger på norsk kreves det litt ekstra.

Han understreker at sanger med innhold ikke nødvendigvis betyr at teksten er saklig, og at han uansett kommer til å belønne originalitet.

– God musikk starter med musikken, men heves av teksten. Det er jo den man blir gående å synge på hvis låta sitter, mener Brændhaugen.

Dette er juryen:

Lars Lønning – vokalist i Black Debbath

– Gi meg god rock, gjerne med jentevokal. VOM, sier du? Og de er bare jenter? Hehe, da har vi kanskje vinneren allerede!

Beste plate i 2004:

– Loretta Lynns

Van Lear Rose. En vakker country-rockplate med garasjerock-tilsnitt, et vellykket samarbeid mellom en gammal røy og en ung hissigpropp.

Verst tenkelige demo:

– Vanskelig å si. Håper ikke jeg må mene så mye om Hip hop, der har jeg liksom ikke så mye å tilføye.

Benedikt Momrak – musikkansvarlig for musikkprogrammet Bra Trommis

på Radio Nova:

– Vi vil ha originalitet! Det hjelper ikke å spille post-punk eller punk-funk hvis vi føler vi har hørt det en million ganger før!

Beste plate i 2004:

– Ta det lugnt med Dungen

Verst tenkelige demo:

– De som lyder dårlig fordi innspillingen ikke holder mål.

Andreas Brændhaugen – Clubstyret på Chateau Neuf,

ansvarlig for Nybrott, studentersamfunnets scene for nye band.

– Jeg håper på demoen som ingen ventet å finne i boksen, de som gjør noe helt nytt.

Beste plate i 2004:

– Give, med The bad plus, en standard liten besetning som klarte å redefinrere jazzsjangeren.

Verst tenkelige demo:

– Halvdårlige, uoriginale saker som flyter sammen med alt det andre jeg har hørt, musikk som ikke formidler noe som helst, bortsett fra at utøveren er flink på instrumentet sitt. Hehe, jeg har ikke så mange adjektiver for middelmådig.

Silje Bekeng – anmelderredaktør i Universitas:

– Jeg vil ha nerdemusikk. Nerdemusikk er bra.

Beste plate i 2004:

– 2004… plata til Jimmy Eat World likte jeg. Av norsk, William Hut. Og nå er det garantert noe jeg har glemt.

Verst tenkelige demo:

– Det må jo være noe skikkelig pinlig. Det er fælt å høre på en plate som bare gir deg lyst til å skjerme utøverne fra resten av verden, for deres egen skyld. Men egentlig synes jeg vel det er verre med demoer av gutter som ønsker eller tror de er The Strokes, The Hives, The White Stripes og så videre. For ikke å glemme alle som tror de er Kings of Convenience. Slutt med det, så blir alt mye gøyere.