Det vi mangler

Det skrives mye om hersketeknikker for tiden. Mylderet av metoder for å gjøre en meningsmotstander liten kategoriseres og analyseres. Samtidig er det ikke vanskelig å få øye på hersketeknikker i praksis. Ta en titt på denne godbiten: «Hun mangler grunnleggende kunnskaper.» Setningen har vært et klamt ekko i norske medier de to siste ukene, i kjølvannet av voldshandlingen mot norsk-somaliske Kadra Yusuf.

En av de som ikke klarte å dy seg er forskningsstipendiat ved Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo (UiO), Lena Larsen. Hun kalte Kadras utspill en skivebom. Hun hadde valgt feil forum, og hun hadde ikke satt seg godt nok inn i saken. Larsen ønsker seg et internt oppgjør i de muslimske miljøene – hun deler visstnok Kadras ambisjoner om en mer feministisk tolkning av Koranen. Det er bare så sabla vanskelig å se ønskene på trykk.

I disse dager ruller debatten om hvorvidt norske feminister svikter innvandrerkvinner. Enkelte feminister påpeker at det er lett å glemme sin egen posisjon som «rasemessig privilegert» – at man forventer at en muslimsk likestillingskamp skal tilfredsstille vestlige idealer i for stor grad. Slikt kan lett føre til en slags dobbel diskriminering av muslimske kvinner – de blir nødt til å slite både med fordommer til muslimer generelt og fordømmelse for sitt valg av livsstil.

Men man bommer grovt om man leser alle illsinte reaksjoner den siste tiden som uttrykk for økte fordommer.

Som Nosizwe Baqwa, leder i Afrikansk Studentunion, påpeker i forrige Universitas, er feminismedebatten verken svart eller hvit. Og når noen blir slått gul og blå som følge av en meningsytring, er det simpelthen en naturlig reaksjon å se rødt.

I tilfellet Kadra dreier ikke debatten seg om de som velger den tradisjonelle levemåten. Jeg klarer heller ikke å se at det skulle være snakk om noe «endelig oppgjør» med Islams mangfoldige former. Sakens kjerne er at enkelte mangler reell valgfrihet, og at det kan vanke juling om man har feil farge, feil kjønn og likevel er frekk nok til å ta bladet fra munnen. I den sammenheng er det forstemmende at en forsker ved UiO uttrykker et ønske om å flytte debatten vekk fra offentlighetens lys. Kadra henvendte seg ikke utelukkende til Norges muslimer – hennes appell var like mye rettet mot en norsk lettvinthet i møte med disse problemene.

Vi kan alle tilegne oss mer kunnskaper. Som studenter er vi på konstant jakt etter større detaljrikdom, flere vinklinger. Det vi vet minst om, er de som ikke tør å uttale seg; den tause minoriteten. Sånn sett er kanskje niqabdebatten som har versert i Universitas de siste månedene feilslått – snarere enn å diskutere om niqab umuliggjør en undervisningssituasjon burde vi diskutere om niqab umuliggjør studier.