Menneskehandel
De usynlige jentene:
«Ganga» ble solgt til et
bordell i Malaysia
Hvert år utsettes tusenvis av nepalske jenter for menneskehandel. For «Shristi» ble utveien et ekteskap hun ikke ville ha. «Gangas» historie er en annen.
Den hvite genseren til Ganga har en bamse sydd på brystet. I håret har hun festet sommerfugler.
I et blått murhus ved flyplassen i Katmandu holder organisasjonen Shanti til. Ofre for menneskehandel og HIV-positive kommer hit for å søke hjelp.
– Her kan jeg åpne opp og snakke. Dette er blitt mitt nye hjem, sier Ganga.
Hennes historie er en av mange. Mellom fem og syv tusen jenter i Nepal utsettes for menneskehandel, med formål om prostitusjon, årlig. I India jobber over 200 000 nepalske jenter i sexindustrien. Det anslår Human Rights Watch. Ofte sendes kvinnene til bordeller i storbyene.
I Mumbai estimeres det at halvparten av byens bordellarbeidere er nepalske kvinner. Tjue prosent av disse regnes med å være under atten, og over halvparten av dem kan være smittet med HIV.
Shristis lange svarte hår faller forsiktig ned fra skulderen hennes. Tårene triller, men latteren hennes letter på trykket i rommet.
– Jeg føler på skam. Når jeg har forsøkt å fortelle min historie, legges skylden ofte på meg, sier hun.
Av hensyn til deres sikkerhet, er «Ganga» og «Shristi» anonymisert. For de to kvinnene har veien hit vært alt annet enn lett.
Livene deres har vært preget av vold, misbruk og overgrep.
For første gang deler de sine historier – slik de opplevde dem.
Ingen morsfigur
– Hvis mamma døde, hadde jeg ikke vært i så mye smerte.
Det pleide Shristi (37) å tenke som barn. Hun bruker den virale videoen av en ape som klenger seg til en orangutang-bamse for å forklare hvordan hun hadde det.
– Apen hadde jo en mor, men hun hadde forlatt ham. Jeg kjente meg igjen. Mamma hadde aldri en morsrolle i livet mitt.
Shristi vokste opp i en mindre landsby i Nepal.
Oppveksten var preget av mishandling. Skolegang var aldri et alternativ.
– Mamma pleide å slå, lugge og spytte meg i ansiktet. Det var en daglig rutine. Når hun fikk vondt i hendene, gikk hun over til å sparke, forklarer Shristi.
Hun hadde konstant vondt i kroppen. Men det som var vondest var at moren ikke lot henne gråte, husker hun.
– Jeg hadde en følelse av at jeg burde dø. Jeg visste ikke hvem eller hva jeg levde for. Det var ikke verdt det, sier Shristi.
– Jeg skjønte at jeg kom til å bli solgt
Som femtenåring fikk Shristi hjelp av tanten sin til å rømme hjemmefra. Hun fikk jobb på en teppefabrikk i Katmandu.
Med arbeidsdager fra fire om morgenen til åtte om kvelden, beskriver Shristi tiden som tortur.
Sammen med seks andre kvinner bodde hun og jobbet på fabrikken. Hun fikk tak over hodet og mat, men ingen lønn.
– Fabrikkeieren lot oss ikke bli kjent med hverandre. Da jeg prøvde å fortelle kollegaene mine hva jeg hadde opplevd, fikk jeg kjeft eller bank av ham.
Seks måneder går, før hun en dag får tilbud om å bli med en bekjent av fabrikkeieren til New Dehli i India.
– Jeg skjønte at jeg kom til å bli solgt. Men jeg tenkte at jeg måtte gjøre alt for å komme meg ut av situasjonen jeg var i.
Åpne grenser
Sita Ghimrie er kvinnerettighetsekspert i Nepal og har jobbet med ofre for menneskehandel siden begynnelsen av 90-tallet. Hun forklarer at grensene mellom Nepal og India er åpne, og at flest jenter derfor blir tatt med dit.
Agenter jobber ofte sammen om å ta med jenter fra hjemstedene sine til bordellene, forklarer hun. Den som tar kontakt med dem, er gjerne en de kjenner.
– Det er ofte en person som jenta stoler på. De får tilbudt store summer for å rekruttere jenter. Han overleverer henne til en annen som frakter henne over grensa. På grensen sier agenten at jenta er søsteren eller kusinen sin.
Eneste utvei
Tre dager før reisen til India, dukker en ny mulighet opp for Shristi. En av mennene på fabrikken tilbyr seg å gifte seg med henne.
– Jeg følte ikke at jeg hadde noen valg. Hadde jeg ikke gjort det, ville situasjonen min vært mye verre.
Shristi var bare 16 år. Hun ønsket aldri å gifte seg, men alternativet var verre.
– Det var viktig for meg å bli fri, men jeg angrer på ekteskapet, sier hun.
Innen et år blir Shristi gravid med en liten jente. Ektemannen ville at hun skulle ta abort, men hun ventet til det var for sent.
Hun ville beholde datteren sin – det eneste som ga henne håp.
– Det har aldri vært samtykke i forholdet vårt. Jeg har alltid hatt smerte i livet mitt. Dette var bare enda noe jeg måtte gjennomgå, sier Shristi.
Shristi klarte å komme seg unna menneskehandelen. For Ganga er saken en annen.
«Sadakachhaap»
Ganga tror hun er 28 år, men vet ikke sikkert. Da hun ble født, ble hun forlatt på gata.
Hun ble adoptert inn i en «kasteløs» familie – en utstøtt gruppe i samfunnet som av mange anses som urene og verdiløse. I Nepal anslår man at 13,6 prosent er kasteløse, ifølge Strømmestiftelsen.
Foreldrene i Gangas nye familie jobbet mye. Ofte var det bare hun og adoptivbroren hjemme.
– Han misbrukte meg. Han tvang seg selv inn i meg, forteller Ganga.
Han misbrukte meg. Han tvang seg selv inn i meg.
Da hun var 13, klarte hun ikke mer. Hun rømte hjemmefra, i håp om å finne sin biologiske familie. Samtidig som hun gikk på skole, og jobbet deltid på en restaurant, bodde hun på gata i Katmandu, under en bro.
– De andre barna og lærerne på skolen gjorde narr av meg. De pleide å kalle meg «sadakachhaap» – et stygt ord for hjemløs.
Ganga klarer å finne sin biologiske søster. Hun oppdager at hun har seks biologiske søsken. Foreldrene er døde.
Livet på gata er hardt for den unge jenta. Hun beskriver et miljø med mye rus, og følelsen av å være kald.
– Politimennene på gaten voldtok meg ofte, hevder hun.
Ingen alternativer
Etterhvert blir hun tvunget til å gifte seg med en eldre mann.
Han var rusavhengig og voldelig, forteller hun. De få pengene hun tjente, tok han fra henne for å kjøpe narkotika.
– Jeg ble slått og sparket. Jeg fikk ikke engang lov til å sove i senga. Jeg måtte sove på gulvet.
Ganga fikk to barn med ektemannen sin. Etter tre år, valgte hun å dra fra ham med barna. Hun hadde hverken jobb eller et sted å bo.
Hun fikk jobb på en fabrikk. Men arbeidsgiveren banket henne opp, og betalte henne ikke for jobben hun gjorde.
Veien ut ble å begynne å selge sex.
– Jeg hadde blitt voldtatt jevnlig. Hjemme før jeg rømte, og av politimenn da jeg bodde på gaten. Jeg hadde ingen alternativer og tenkte at dette kanskje var en vei ut, forklarer hun.
Sendt til Malaysia
Ganga fikk 1000 nepalske rupi i timen som sexarbeider. Det tilsvarer 64 norske kroner. Samtidig levde hun et dobbeltliv.
Hun kom i kontakt med en organisasjon som hjalp kvinner i samme situasjon som henne. Istedenfor å ta imot hjelp selv, tok hun med kvinner fra gatene til organisasjonen. Her fikk de hjelp til å stable livet på bena igjen.
Men hele tiden ville hun jobbe med noe annet. Hun hadde fortsatt kontakt med to av sine biologiske søsken. En dag i 2022 ringte den biologiske storebroren hennes.
Hun fikk telefonnummeret til en som kan skaffe henne jobb i Malaysia. For å få jobben, måtte hun betale hundre tusen nepalske rupi, 6.400 norske kroner.
– Jeg dro til Malaysia med inntrykket om at jeg kunne få en jobb der. Men da jeg kom dit skjønte jeg at noe var galt. Det var flere kvinnelige agenter der. Jeg ble banket til blods og de tok mobiltelefonen min.
Ganga skjønte at broren hadde lurt henne.
– Jeg er ganske sikker på at han visste hva han gjorde, mener hun.
Mindre enn en uke etter at hun ankom Malaysia, ble hun tvunget til å jobbe som sexarbeider igjen. Hun forteller at hun ble solgt til menn fra Kina og Malaysia.
Sammensatte årsaker
– Kjønnsbasert vold er en av de vanligste push-faktorene for menneskehandel. Når jentene ikke blir akseptert av samfunnet, ønsker de desperat en vei ut, forklarer kvinnerettighetseksperten Ghimrie.
Hun peker på at årsakene til menneskehandel gjerne er sammensatt, men ofte handler om fattigdom, diskriminering og utdanning.
Agentene som jobber med menneskehandel, vet dette, mener hun.
– Sårbare jenter er lettere å lure. Agentene sier til dem at de kan få en god jobb, og kjøper dem en kjole, kanskje til og med en mobiltelefon. De lurer jentene inn i en felle.
Sårbare jenter er lettere å lure
– Jeg var veldig redd
Ganga bestemmer seg for å ta saken i egne hender. Hun får tak i en telefon, og ringer organisasjonen Maiti Nepal. De jobber med å redde nepalske kvinner fra menneskehandel og sexarbeid i flere land i Asia.
De tok kontakt med Nepals ambassade i Malaysia. Kort tid etterpå gjør politiet en razzia av fabrikken.
– Jeg var veldig redd. Jeg blødde, og hadde infeksjoner i kroppen. Politiet reddet meg først, på grunn av tilstanden min.
Ganga har bodd med seks andre kvinner. Da politiet skulle hente ut dem, ville de bli værende, hevder Ganga.
– De hadde lyst til å fortsette. Jeg var den eneste som ble reddet. For alt jeg vet, holder de fortsatt på, sier hun.
Kidnappet
Ganga var lykkelig for å endelig være hjemme igjen fra Malaysia. Hun dro til et tempel i Katmandu for å takke.
På veien dit, blir hun slått bakfra og kidnappet, hevder hun. Hun ble tatt med til en leilighet og bundet fast. Mannen som bortførte henne, kjente henne igjen fra før hun dro til Malaysia, da hun jobbet med å redde andre kvinner som solgte sex.
– Han foret meg med piller og tvang seg selv på meg, forklarer Ganga.
I tre måneder er hun fanget hos ham. Da hun kommer seg ut drar hun rett til politiet. De ler bare av henne, hevder hun.
Et og et halvt år før Universitas møter Ganga i Katmandu, får hun beskjeden som endrer alt: hun har HIV.
– Da svelget jeg gift. Jeg ville ikke mer, sier Ganga.
Ganga jobber fortsatt på gaten, men mye mindre enn tidligere. Som HIV-positiv kan hun ikke jobbe like ofte, men når pengene renner ut, blir hun nødt.
Barna hun fikk i ekteskapet sitt, har hun måttet sette på barnehjem.
– Når de kommer på besøk i ferier må jeg ha råd til mat til dem. Da har jeg ingen andre valg.
Prevensjon for profitt
Ifølge Ghimrie er det ikke uvanlig for jenter utsatt for menneskehandel å få ulike kjønnssykdommer.
Samtidig oppfordrer bordelleierne kvinnene til å bruke prevensjon, fordi de er avhengig av å tjene på kvinnene, forklarer hun.
– De er ikke opptatte av kvinnenes helse, men av å tjene mest mulig penger. Til syvende og sist er det også bra for kvinnenes helse, men det er med feil motivasjon, mener hun.
Kommer kvinnene som har vært utsatt for dette tilbake til Nepal, møtes de gjerne av kalde skuldre. Mange av dem sliter med å få seg jobb og å gifte seg, forklarer Ghimrie.
Veien videre
Shristi og Gangas historier er to av mange. De er tilbake i Katmandu og får i dag hjelp.
Datteren til Shristi er nå 21 år gammel. Først da datteren gikk siste året i barnehagen, fikk Shristi selv mulighet til å begynne i førsteklasse på barneskolen.
– Nå gjør jeg ferdig bachelorgraden min i sosialt arbeid. Jeg trodde aldri jeg kom til å komme hit, sier Shristi.
Hun planlegger å bruke graden sin til å hjelpe andre som opplever det hun selv har opplevd.
Jeg tror sterkt på at menneskehandel begynner i hjemmet.
– Jeg tror sterkt på at menneskehandel begynner i hjemmet. Hvis man ikke føler seg trygg hjemme, vil man heller ikke føle seg trygg i samfunnet.
Shristi er stolt over å være kvinne.
– Som kvinne kan jeg være med å utfordre samfunnet og familien min. Jeg kan forstå og oppdra min egen datter, og gi henne frihet. Jeg har brutt den onde sirkelen, sier hun stolt.
Siden Ganga rømte hjemmefra, har hun lært seg selv en rekke ferdigheter. Hun er stolt av å kunne sy, lage smykker, og at hun har førerkort. Hennes virkelige store drøm er å bli skuespiller.
– Jeg har gjort mange ting i dette livet, men frem til nå har jeg aldri følt på suksess. Nå vil jeg prøve meg på skuespill for å finne mestring.
Nepals politi er blitt informert om anklagene som rettes mot dem i denne saken. De har ikke besvart Universitas sine henvendelser. Universitas har ikke hatt mulighet til å kontakte Gangas bror for samtidig imøtegåelse.
