Døden på frokostbordet

De står langt bak i avisen. Du blar over på vei til tv-programmet. Kors og duer. Språkføring like sær som bridgespalten på samme side: Sovnet stille inn, gikk bort, men stadig sjeldnere «døde».

– På starten av 1900-tallet var dødsannonsene veldig direkte, NN døde der og da. Skillet går midt på femtitallet, fra da av overtar omskrivingene: Forlate, gå bort og sovne stille inn, forteller Geirr Wiggen, professor i lingvistikk ved Universitetet i Oslo. Han har gjennomgått 2600 dødsannonser fra 1900 og frem til i dag. Annonsene er samlet inn fra Aftenposten, Dagbladet, Arbeiderbladet (nå Dagsavisen), Nationen og Vårt land. Resultatet er blitt boken Quand corpus morietur ... Dødsannonser i Norge gjennom det 20. århundre.

I 1900 var det 89 prosent som «døde», på 1990-tallet bare 55, mens 36 prosent sovnet inn, oftest stille.

Vandre til, vandre fra

– Annonseteksten setter dødsfallet i scene, den tar brodden av det som er vondest å tenke på. Begravelsesagenter har fortalt meg at etterlatte kan skrive «sovnet stille inn» selv der det ikke er noen grunn for å si at døden

var fredfylt. Døden forskjønnes. De siste 40 årene har annonsene blitt mer sentimentale og mindre realistiske, forteller Wiggen.

Utviklingen har gått lenger i resten av Nord-Europa. I Sverige er det bare en prosent som dør på annonseplass resten «lemnar oss».

Samtidig har fokus dreid mer over mot de etterlattes sorg.

– Ved starten av århundret vandret du til noe ,«en himmel» eller «en bedre tilværelse». Nå går bevegelsen fra noe, fra meg, forteller språkforskeren.

Døden på 40 mm

Døden er noe som ramler ut av skapet i en B-film med 15 års aldersgrense eller som tall i meldinger fra NTB: 560 mennesker døde i jordras i Mexico, eller KNIVDREPT PÅ ÅPEN GATE. En sjelden gang angår det deg, og du må bla avisen bakfra for å finne ut når begravelsen er. Eller du må diktere annonseteksten.

– Klart du kan skrive hva du vil innenfor etiske grenser, sier Anne Kårmoe ,annonseselger i Aftenposten.

En dødsannonse i Aftenposten koster 19 kroner per spaltemillimeter. Det blir tusen kroner, «om det ikke er en veldig stor familie». Leserundersøkelser bekrefter at det er gamle mennesker som leser annonsene daglig.

–

Har det hendt at du har sensurert en dødsannonse?

– Ja, Passopp tar vi ikke med. I den kristne kirke får ikke kjæledyr stå på lista over etterlatte.

Jarle Skjømann i Jølstad begravelsesbyrå forteller at det er viktig å ikke skille seg ut.

– Veldig ofte er det sånn at familien dikterer oss og vi forsøker å skrive det så pent vi kan: Redigere vers som er helt på hue for eksempel, sier Skjømann.

De små versene med ukjent forfatter slo igjennom på nitti-tallet, forteller Wiggen. Begravelsesbyråene har lister som etterlatte kan velge fra. «Nu stille suser» er mest brukt.

Levende, vips død

– Hva skriver vi når unge dør?

– Unge blir «plutselig revet fra oss». Eller «døde så alt for tidlig». En annonserer at dette er anormalt, noe som ikke skulle ha skjedd, sier Geirr Wiggen.

– Men er ikke døden noe anormalt når en er tre eller 23 år?

– Døden er der som en mulighet for oss alle hele tiden, men vi ser det ikke lenger: Nabojenta du ikke kjenner dør på sykehus. Jeg vil ikke at vi skal dyrke døden, men tror bevissthet om døden kan hjelpe oss å sortere ut hva som er viktig i livet.

Ordet «plutselig» er et nitti-tallsfenomen. «Døde plutselig». Avdøde kan godt være 80 eller 90 år. Forskeren vil ha døden inn i hverdagen som noe annet enn en krise som rammer plutselig.

Døden på Universitetet

– Døden som samfunnsmessig fenomen er det reflektert veldig lite over i akademia, sier Wiggen. Han sammenlikner med katolske land der det finnes egne institutt for forskning på dødens plass i samfunnet.

Wiggen ønsker å bygge opp et faglig nettverk for å sette døden på dagsorden. I forsøket på å forklare språkbruken i annonsene ble det klart for lingvistikeren at døden er tverrfaglig: sosiologi, psykologi, folkloristikk, religionshistorie, selv politisk filosofi.

– Markedsliberalismen domininerer og døden er ikke akkurat salgsfremmende bortsett fra for begravelsesbyråene, sier Wiggen.

– Jeg merker på reaksjonene boka har fått at døden er et tema en snakker lite om, men som mange tenker på. En dag brukte jeg 25 minutter mellom to bygninger på Blindern. Folk som hadde lest om boka stoppet meg for å si de likte idéen og samtidig fortelle sin egne historie.