Etter eksilet

– Hvis du bare ser konflikter gjennom politikk eller media, blir bildet forvrengt. I litteratur får du det menneskelige trykket bak konflikten. Vi må være kritiske – ikke bare til hvordan ting blir fremstilt i mediene, men også, og kanskje aller mest, til hvordan vi selv tenker. Man kommer nærmere virkeligheten gjennom litteraturen, enhver konflikt blir mer menneskeliggjort gjennom den, sier den palestinske forfatteren Mourid Barghouti.

Han ankommer Blindern etter tre timers søvn og 20 timers reise fra boklanseringen på Sicilia. Barghouti er invitert til Institutt for kulturstudier og orientalske språk for å lese fra sin roman Jeg så Ramallah, og for å gi et innblikk til arabiskstudentene i hvordan det er å være forfatter fra Midtøsten. Boken er en eksistensiell skildring av det å leve i eksil, og hva det gjør med en når man kommer tilbake og ser sitt barndomsland for første gang på 30 år.

– Å være i eksil er å være hjemløs, rotløs og adskilt fra familien. Er man en besøkende, en flyktning, en innbygger eller en gjest? Jeg lever ikke på et sted, jeg lever i en tid, forklarer Barghouti.

Utestengt

Barghouti er født i 1944 i Deir Ghassanah, en liten by på Vestbredden. Familien flyttet til Ramallah da han var sju år for å gi barna en bedre utdanning. Her hadde Barghouti sine oppvekstår i et samfunn der man ifølge ham ikke skilte mellom kristne og muslimer. I 1963 dro han til Kairo for å studere engelsk litteratur, men da Israel okkuperte Vestbredden i 1967, kunne han ikke reise tilbake til Ramallah. Etter en tid fikk han heller ikke bli i Egypt, fordi han var kritisk til den daværende egyptiske presidenten Sadats fredsavtale med Israel. De neste 30 årene levde han i eksil, 17 av dem adskilt fra kone og sønn.

Kritisk til Oslo-avtalen

Oslo-avtalen åpnet for at noen politiske flyktninger fikk reise tilbake, og Barghouti var en av dem. Han flyttet ikke tilbake til Vestbredden fra Kairo, men tilbrakte 12 dager i sin barndoms by Ramallah.

– Opplevelsen av å komme tilbake etter 30 år var ubeskrivelig sterk. Jeg traff gamle lekekamerater fra barndommen, men fikk også et gevær rettet mot brystet av en israelsk soldat. Det var et motsetningsfylt møte.

Selv om Oslo-avtalen har endret Barghoutis liv fra en tilværelse i eksil til igjen å kunne besøke sin familie, er han imot avtalen.

– Min tilbakekomst til Ramallah er ubetydelig i en historisk sammenheng. Hva med de andre som sitter rundt i verden uten pass, uten hjemland, som flyktninger under elendige forhold? Jeg kan ikke danse over mitt privilegium når det bare er mitt.

Barghouti deler sin skepsis med Edward Said, som har skrevet bokens forord. Forfatteren ser på seg selv som et eksempel på den gunstige typen fristilt kritisk tenking som Said mener kan oppstå i en eksiltilværelse.

– Man bør tenke og tenke igjen. Kunst bør basere ser på et kritisk livssyn, mener Barghouti.

Større enn dikt

Barghouti har frem til Jeg så Ramallah utkom for første gang på arabisk i 1997 utelukkende vært poet, og har siden debuten i 1972 utgitt 14 diktsamlinger, den siste kom i år. Først etter eksiltilværelsen var slutt, kom romanen. Hvorfor?

– Denne opplevelsen av å komme tilbake til det som en gang hadde vært mitt land, var større enn et dikt. Et dikt er et øyeblikk, et bilde. Dette var noe mer, noe mer komplekst og sammensatt, noe videre og dypere. En journalist spurte meg en gang hva jeg følte da jeg kom tilbake til Ramallah etter 30 år. Hva jeg følte? Det var det jeg hadde brukt en hel bok på å forklare!