Å tro eller å ikke tro

Jeg synes religion er vanskelig. Det er spennende, mytisk, komplisert og litt tullete. Hva tror jeg på? Ingenting spesifikt egentlig. Troen er der, men den er ikke rettet mot noe. Det er ingen Gud i min tro, ingen frelse, ingen himmel, intet fellesskap. Det er en tro forankret utelukkende i troen.

Likevel undrer jeg mye på religion, og ønsker å utforske hvilken rolle religion kan spille i livet mitt. Gjør det noe, at jeg distanserer meg? Gjør det noe at jeg tviler mer enn jeg tror, eller er tvilen kanskje i seg selv kilde til tro? Har samfunnet rundt meg mye å si, eller velger jeg å ta del i samfunnet uavhengig av den troen jeg har?

Religionens rolle i samfunnet og blant borgerne har endret seg gjennom tidene. For få tiår siden var religion en integrert del av politikken og kulturen. Kirke og stat var to sider av samme sak. Nå har flere land i større eller mindre grad sekularisert seg, og i Norge kommuniseres og praktiseres religion på individ- og gruppenivå. Inntrykket mitt er at mange har begynt å anse religion som noe man oppsøker, heller enn noe man må ta del i. Det er i alle fall tilfellet med meg.

Jeg oppsøker to religiøse personer på campus for å prate litt om tro og tvil. På Universitetet i Oslo finnes nemlig både studentprester, studentbuddhist og studenthumanister. De to førstnevnte møter jeg for en prat.

– Studenter er veldig åpne for mange ting, har studentprest Kjersti Østland Midttun observert. Østland Midttun er en studentprest som er vant til å prate med studenter (og ikke bare de kristne av oss). Hun har vokst opp et lite sted med kristendommen forankra i kulturen, og etter mange ulike jobber som prest, har hun foreløpig slått seg til ro som samtalepartner og studentprest. Hun kaller seg en kristen humanist og en kristen agnostiker, som tror på de kristne fortellingene. 

– Jeg tenker at jeg er en kristen agnostiker i den forstand at jeg ikke besitter sannheten, sier hun, og fortsetter:

– Det vil sikkert provosere noen at jeg sier det, men i begrepet agnostiker legger jeg at man ikke er sikker. Jeg har jo åpenbart noen tanker om det vi ikke vet noe om, hvis ikke hadde jeg ikke vært prest. 

Selv har jeg vokst opp med kristendom, men siden lagt religionen fra meg. Ritualene følger jeg likevel fortsatt: Jeg drar til kirken på julaften, konfirmerte meg kristelig og feirer påske med familien min. 

Ritualene gjennomfører jeg for nostalgiens og rutinens skyld. Å ha noe forutsigbart og kontinuerlig i et uforutsigbart og ukonsistent liv er behagelig. Så jeg følger kristendommens kalender for velbehaget ved å ha noe å se frem til. Kan det kalles å være religiøs?

– Det er forskjell på teologi og religiøs praksis, og veldig mange driver med selvritualisering, sier Østland Midttun og forteller at mange studenter med ulike livssyn tenner lys i campusets kapell. Hun har sett at mange av ritualene vi gjennomfører likner på tvers av ulike religioner, og at mange gjerne kroppsliggjør tro og livssyn gjennom slike ritualer. Kanskje det er selvritualisering jeg driver med? Selv om den ikke er forankret i noen religion, kroppsliggjør jeg jo en form for åndelighet.

Den kristne tanken bak ritualene jeg gjennomfører er som sagt likevel ikke til stede. Det finnes en tro, men den handler hverken om Jesus eller Judas. Det er en tro på at det finnes noe, og en tro på at jeg ikke kan vite hva det er.

– Vi kan komme opp med mange gode tanker og teorier, men ingen vet egentlig, sier studentbuddhisten Shindō. Shindō Kreg Viesselman, går under navnet Shindō, og jobber også på Livssynsåpent samtalesenter sammen med Østland Midttun. Shindō vokste opp med kristendommen, men fant ut at han ikke trodde på fortellingene som ble formidlet. Han oppsøkte andre tekster og religiøse retninger, og ble stadig mer interessert i meditasjon. Etter en stund med deltagelse i ulike templer, blant annet Rinzai-tempelet i Oslo, fant han ut at det var i buddhismen han tilhørte. Nå er han zen lekmunk. 

Når vi snakker om begrepet «agnostiker» sier Shindō noe som setter en liten støkk i meg.

– Å være agnostiker er ganske oppriktig, så lenge det ikke blir en unnskyldning til å ikke undersøke ting ordentlig. 

Undersøker jeg ting ordentlig, mon tro? Problemet mitt med religion, og grunnen til at jeg ikke tror på noen religion, er bestemtheten i det. Det er vanskelig for meg å tro på noe som blir tatt for sannhet. For poenget med troen synes jeg forsvinner i påståeligheten. 

– Det er viktig at selv om det kanskje ikke er noe fasitsvar, at man virkelig utforsker de store spørsmålene ordentlig, fortsetter Shindō til meg. Og jeg søker jo stadig etter noe, samtidig som jeg innerst inne anerkjenner at søken er forgjeves. Min tro er en aksept av uvitenhet: holder ikke det?

– Å være agnostiker har historisk sett vært å være mer ikke-troende, men jeg vil heller si at det handler om å ikke være sikker, og at nysgjerrigheten fortsatt er til stede, sier Østland Midttun. 

Shindō mener også at uvitenhet er en del av det å være religiøs.

– Religion for meg gjør at spørsmålstegnet blir større, ikke mindre, men jeg blir også på en måte en del av spørsmålet, sier Shindō, og fortsetter:

– Troen vokser gjennom overbevisninger. 

Det fikk meg også til å tenke. Har jeg en overbevisning? Det er jo nettopp tvilen som får meg til å tro, ikke overbevisning. Med mindre tvil kan kalles en overbevisning. I så fall tror jeg det er det jeg er: bare en som tror. Og det er vel greit? Neivel så har jeg ikke forsøkt å nærme meg mange andre trosretninger da kristendommen ikke lenger falt i smak. Men avsmaken var jo ikke på grunn av noe som særegent gjaldt kristendom, det var grunnet noe generelt. Jeg føler meg utilpass i å påstå en sannhet jeg ikke vet at stemmer – og som jeg faktisk tviler mer over enn jeg tror på. Det hadde nok vært gjeldende uansett hvilket religiøst samfunn jeg hadde oppsøkt. Tror jeg. 

For meg er det nok å være åpen, og håpe at åpenheten ikke sender meg til helvete (hvis helvete finnes). Og jeg er tilfreds med tilværelsen i å være en troende agnostiker.