Homofil, kristen og frivillig sølibat:
– Klart det har kostet 

David Bennet (36) er homofil. Han er kristen. Og han er sølibatær. Men for ham er ikke sølibatet en mangel. Han har viet livet til et begjær han ikke vil rette seg etter. 

– Hadde du fortalt meg, da jeg var homofil aktivist i Sydney, at jeg ville ende opp i sølibat, ville jeg sagt at livet ikke var verdt å leve. Det er klart det har kostet, sier Bennett til Universitas.

Han kaller det ikke undertrykkelse av egen seksualitet. Sølibatet er et kall, en måte å gi det seksuelle begjæret en annen – og i hans øyne – bedre retning.

For unge kan tro, seksualitet og nye fellesskap være krevende. Allison Murray, førsteamanuensis ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO), mener Bennett skal eie egen fortelling. Men den er ikke upåvirket av verden rundt ham, mener Murray.

– Jeg kan ikke si: «Sex er bra. Du som lever sølibatært, må være ulykkelig.» Det ville ikke være å stole på noens egen fortelling. Samtidig er vi ikke alltid bevisste på hva vi gjør når vi forteller om egne liv, sier Murray.

Vi lar innvendingen bli hengende. Først må vi forstå Bennett og hans syn på seksualitet og tro, et tema han nå har skrevet sin andre bok om, som vil bli publisert tidlig 2027. 

Ikke «ex-gay»

Ifølge en undersøkelse gjort av amerikanske Psychology Today i 2025, velger 21,8 prosent av kvinner og 15,1 prosent av menn mellom 19 og 91 år å være frivillig sølibat. Å ikke ha sex er ikke frivillig for alle, da noen sliter med å finne partnere.

I samme undersøkelse svarte 27,4 prosent av menn og 14,4 prosent av kvinner at de er ufrivillig sølibat. Lignende undersøkelser er ikke gjort i Norge, men forskning gjort av University of California, Los Angeles (UCLA) viser at Generasjon Z har mindre sex enn sin foreldregenerasjon. Og på Tiktok er det blitt populært å dele om frivillig sølibat. Blant annet har skuespilleren Julia Fox snakket åpent om sine erfaringer med å avstå fra sex i over to år. 

Det er imidlertid forskjell på Fox og teologen Bennett. Han har en ph.d. fra Oxford, der han i dag jobber som forsker. Avhandlingen handlet om homofil sølibatær askese, begjær og kristen teologi – altså hvordan seksuelt begjær kan avstås fra og gis religiøs mening .

Han forklarer at han ikke er «ex-gay». Han mener ikke at homofile må bli heterofile, eller at homofili er synd. Et liv i sølibat er ikke undertrykkelse for Bennett.

– Undertrykkelse handler om å stenge noe ned fordi du avskyr det, er redd for det, eller fordi noen har fortalt deg at det gjør deg til et defekt menneske, sier han.

Dette, forteller Bennett, er hva kirken lenge gjorde mot homofile.

– Det har ført til alvorlig skade, selvmord, ødelagte familier og tiår med selvforakt forkledd som hellighet. Jeg har møtt menneskene. Jeg holdt dem mens de gråt.

Det er ikke slik han forstår eget liv.

Begjæret hans for menn er virkelig. Det rommer skjønnhet, intimitet og lengsel etter et annet menneske. Men det må ikke fullbyrdes seksuelt.

– Det handler om hvor begjæret hører hjemme og hva det egentlig strekker seg etter. Spørsmålet tok meg steder jeg virkelig ikke forventet, forteller han

Bennetts begjær peker mot Gud.

– Det jeg gjør, er ikke å drepe begjæret, men å omdirigere det, utvide det og rette det mot Gud og andre typer forhold, sier han.

Et nordamerikansk kart

Murray fra UiO plasserer Bennett i amerikanske og kanadiske kristendebatter, der skillelinjene ofte går mellom «Side A, B, X og Y.»

«Side A» er den mest åpne. De ser ingen motsetning mellom å være skeiv og kristen, heller ikke i likekjønnede forhold.

– I «Side B» kan man være homofil, oppleve tiltrekning til samme kjønn og mene at det ikke er en synd i seg selv. Samtidig avstår man fra å handle på tiltrekningen, fordi den seksuelle praksisen kan forstås som synd, sier Murray.

I «Side X» er likekjønnet tiltrekning problemet, og der konverteringsterapi – en praksis som har vært forbudt i Norge siden 2023 – hører hjemme. «Side Y» ligger et sted imellom. Man skal ikke nødvendigvis prøve å bli heterofil, men identiteten skal være knyttet til Jesus.

Bennett hører hjemme i Side B, forteller han Universitas.

Ved å beskrive sølibatet som et kall henter han frem en tradisjon med stor plass i katolisismen.

– I katolsk tradisjon har sølibat vært mer sentralt også blant dagens prester og nonner. Det finnes bibelske argumenter for å vie livet til Jesus og kirken fremfor å gifte seg. I protestantismen har det ikke hatt samme posisjon, sier Murray.

Hun beskriver protestantiske og evangelikale miljøer som sterkt ekteskapsnormative. Altså at mann skal gifte seg, få barn og leve i en tradisjonell familie.

– Bennett protesterer mot tanken om at vi bare blir hele eller tilfredse gjennom romantiske og seksuelle forhold. Han sier at det finnes et helt liv utenfor det, sier hun og fortsetter:

– For meg er det en kreativ måte å være veldig skeiv på, samtidig som man er sølibatær.

Forbildet Jesus

Bennett peker på Jesus. Han giftet seg ikke, fikk ikke barn og levde uten sex. Likevel ser kristen tradisjon ham som det fullkomne menneskelivet. Det utfordrer, mener Bennett, ideen om at livet må ha romantisk og seksuell oppfyllelse.

– Hvis seksuell utfoldelse er hele livsdriften, er sølibat åpenbart en mangel. Men hvis begjær er noe større og dypere, er det ikke begjærets død, men en omdirigering av det, sier han.

– Da jeg avla løftet mitt om sølibat og ga seksualiteten min til Gud, ga jeg ikke opp poenget med alt. Jeg trådte inn i det jeg tror livet peker mot.

Bennett mener offeret ikke er likt for homofile og heterofile sølibater. En heterofil som lever sølibatært fordi han ikke har funnet en ektefelle, kunne i prinsippet giftet seg. For Bennett peker hver forelskelse mot noe han mener han ikke kan leve ut.

– Hver gang jeg forelsker meg, må kjærligheten dø.

Han kaller det et hvitt martyrium – en indre oppofrelse.

– Det er den daglige døden for et legitimt gode, overgivelsen av et liv ikke bare i ett dramatisk øyeblikk, men i ti tusen vanlige øyeblikk. 

«Passe kåt»

Bennett beskriver sølibatet som et kall, men også som et offer. Hvor fritt er kallet når alternativet oppleves som å svikte troen?

Murray mener grensen er vanskelig. Man må tro mennesker når de forteller om egne liv. Hvis Bennett sier at sølibatet gir ham fred og mening, kan det ikke avfeies som falsk bevissthet.

Samtidig er ingen upåvirket.

– Vi er alle formet av nasjonene, religionene, familiene og kulturene vi vokser opp i. Det finnes kanskje ikke et helt rent, individualistisk begjær innerst inne som er løsrevet fra alt dette, sier Murray.

Sølibat kan være et kall i én periode av livet, sier hun. I en annen kan det kjennes som en byrde.

Også psykologi- og sexologiprofessor Nantje Fischer ved UiO mener at seksualitet aldri møtes nøytralt, men at mennesker lærer å regulere egen seksualitet.

– Vi kan ikke handle på alle lyster i alle situasjoner. Vi lærer grenser, tid, sted og maktforhold. Slik regulering er i utgangspunktet sunn og viktig, sier Fischer.

Men regulering kan bli undertrykkende. Fra vi er små lærer vi hva som er fint, stygt, normalt eller ekkelt. Undertrykkelse er ikke forbeholdt strengt religiøse miljøer. Også liberale miljøer har regler.

Det betyr blant annet at man skal være passe kåt, åpen og erfaren, men ikke for rar, opplyser Fischer.

– Det blir belastende når egne lyster, fantasier og relasjoner systematisk krasjer med det kulturelle og religiøse manuset for hva som er bra, godt, vanlig eller tillatt, sier hun.

– Det samme valget kan oppleves som både personlig overbevisning og som en strategi for å beskytte seg selv og familien mot alvorlige sosiale konsekvenser, sier Fischer.

Skeiv uten sex

Bennett er tydelig på at han er homofil, og at han ikke anser det som en synd. Men hans seksualitet skal ikke leves seksuelt.

Hva slags aksept gir det egentlig? Er skeiv identitet bare akseptabel så lenge den ikke får konsekvenser i levd liv?

– På mange måter er måten hans å være i verden på fortsatt skeiv, sier Murray.

Et slikt kall høres ikke likt ut for alle. I konservative miljøer kan idealet også oppleves som krav.

– Det finnes et potensial i alle menneskelige fellesskap for at forventninger, normer og standarder kan brukes som våpen på måter som undergraver menneskers helse, trygghet og livsutfoldelse, sier Murray.

Som Side A-kristen sier Murray at hun ville blitt urolig dersom Side B eller Side X fikk større fotfeste i Norge.

– Jeg har sett, både i venners liv og i andres historier, at ikke-bekreftende teologi om homofili, bifili og skeiv identitet kan gjøre stor skade.

Unge formes også av algoritmene.

– Hvis du stadig blir bombardert med budskap om folk som har klart å pray away the gay, og du selv er tiltrukket av samme kjønn, kan det være vanskelig, skadelig og forvirrende.

Selvstraff

Det er også her Bennett selv trekker grensen. I starten av sitt kristne liv var ikke sølibatet alltid båret av frihet.

– Det var en periode hvor jeg ble fristet mot undertrykkelse av konservative kristne kulturer. Jeg handlet ut fra frykt og skam, ikke kjærlighet. Jeg prøvde å tilfredsstille et konservativt kristent publikum jeg aldri virkelig kunne tilfredsstille.

Han kaller det «selvstraff i teologisk forkledning».

– Skam sier: Du er feil. Overbevisning sier: Dette er feil, men du er elsket.

Kirken har ofte snudd rekkefølgen, mener han. Først krevd tilpasning. Så tilbudt tilhørighet.

– Når det skjer opplever folk skam, ikke overbevisning. Tilhørighet må alltid komme først. Du rydder ikke opp i deg selv før du kommer til bordet. Du kommer til bordet, og bordet gjør noe med deg.

For Bennett er ikke svaret å avskaffe sølibat, men å skille mellom sølibat som knuser og sølibat som bærer. Han sammenligner med ekteskap. Noen skader. Andre bærer. Man avskaffer det ikke av den grunn.

– Det finnes dårlig sølibat og dårlige ekteskap. Begge kan være skadelige. Men vi forbyr ikke dårlige ekteskap. Vi har nåde for dem, og vi feirer gode ekteskap. Jeg ønsker den samme rausheten for sølibat.

Ea Othilde (21) er jusstudent og rockeartist

60-timers arbeidsuke: Halvparten får ikke jobb

Universitas inntek Lundakarnevalen. Slik gjekk det