Medisinstudenter
Halvparten får ikke jobb:
– Et paradoks
Norge skriker etter flere legespesialister, og en studieplass på medisin koster staten flere millioner kroner. Likevel får ikke nyutdannede leger jobb.
Publisert
– Det er konkurranse hele tiden. Du må alltid bevise at du er en av de gode.
Slik beskriver Oline Fjordbo (30) tilværelsen som medisinstudent.
Etter mange år som medisinstudent ved Universitetet i Oslo (UiO) er hun snart klar til å ta fatt på veien mot å bli legespesialist – hvis hun får lov. Til tross for at store deler av landet skriker etter leger, er det bare omkring halvparten av alle ferdigutdannede leger som får jobb.
En flaskehals i systemet
Selv om man etter endt medisinstudie har autorisasjonen som kreves for å praktisere som lege, stopper ikke utdannelsen her. Legene du møter på sykehus og hos fastlegen er nemlig som oftest spesialister innenfor et avgrenset fagfelt av medisinen. Spesialistutdannelsen tar mellom seks og ni år, og foregår samtidig med at man jobber som LIS (lege i spesialisering).
Den første delen av spesialistutdannelsen, LIS1, tar form som en 1,5 år lang ansettelse.
Selv drømmer Fjordbo om å bli akuttmedisiner, men er nødt til å belage seg på at det ikke nødvendigvis kommer til å skje med det første. I fjorårets søknadsrunde konkurrerte nemlig 1163 ferdigutdannede leger om 604 utlyste LIS-1 stillinger, viser tall fra Helsedirektoratet.
På bekostning av liv og læring
Nyutdannede som ikke får LIS1 ender gjerne med å jobbe i kortvarige stillinger som legevikar uten at man har fått den nødvendige veiledningen og undervisningen som LIS1 er ment å gi, forteller lederen i Norsk medisinstudentforening (Nmf), Elise Skimmeland (24).
Som legevikar blir man ofte stående alene om livsviktige avgjørelser.
– Det går utover pasientsikkerheten og legger et stort moralsk stress og press på legene, mener hun.
De seks årene med utdanning som kreves før man i det hele tatt får begynne på LIS1, koster staten over 3 millioner kroner per medisinstudent. Til sammenligning koster det omkring 800.000 kroner å utdanne en med bachelor og master i humaniora, ifølge tall fra Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse.
At leger blir gående uten det spesialiseringsløpet de har ment å få, har derfor store samfunnsøkonomiske omkostninger, mener økonom ved Institutt for helse og samfunn på Universitetet i Oslo, Geir Godager.
– Hva kan være grunnen til at et rikt land som Norge ikke har utdanningskapasitet for det livsviktige kjernepersonellet som legespesialister utgjør?, spør han.
Det er Helse- og omsorgsdepartementet som har ansvaret for hvor mange LIS1-stillinger som skal finansieres nasjonalt. De har ikke besvart Universitas´ henvendelser før avisa gikk i trykken.
Flere timers pendling
– Det kan være opptil 500 søkere på LIS1-vikarstillinger for medisinstudenter med lisens i de store byene, forteller Fjordbo.
Det kan være opptil 500 søkere på LIS1-vikarstillinger
Det gjør at man er nødt til å finne måter å skille seg ut i mengden på. Og det til tross for at det er snakk om en ekstremt kompetent gruppe som egentlig ikke burde trenge å utmerke seg ytterligere, mener den vordende legen. Jo mer arbeidserfaring man har fra studietida, desto større sjanse har man for å karre til seg en av de ettertraktede LIS1-stillingene, forklarer hun.
Til tross for at Fjordbo allerede har mye arbeidserfaring som er relevant for legerollen, skal hun bruke sin siste sommerferie som student på å jobbe ti uker som legevikar på Bærum sykehus. Arbeidserfaringen som legevikar øker sjansene for å bli ansatt i nærheten av Oslo, slik at hun kan bli boende her. I beste fall kan hun få en stilling i Tønsberg eller Porsgrunn, vurderer hun. Ellers blir hun nødt til å flytte – hvis hun overhodet får en LIS1-stilling.
– Jeg kjenner ingen andre som pendler så mye som mine nyutdannede legevenner. Mange har har godt over én times pendlervei hver vei til jobb, forteller Fjordbo.
– Noen ukespendler godt over to timer. De timene er ubetalt. Man får hørt mye lydbok, men det er nok ikke det man har mest lyst til.
Hun understreker at det for nyutdannede generelt ikke er uvanlig å måtte flytte på seg for å få jobb. Hun mener allikevel at både medisinstudenter og nyutklekkede leger lever under høyere arbeidspress enn andre yrkesgrupper.
60 timers arbeidsuke
På studiet får de høre at man skal prioritere utdanningen og la deltidsjobb komme i andre rekke. Men alle vet at arbeidserfaring veier tyngst når man skal søke LIS1, forteller hun. Da blir det fort mye CV-bygging.
– Det er mange som allerede tidlig på studiet jobber veldig mye og er stresset over det. Det gir et ekstra press som kommer i tillegg til et allerede krevende studie.
Fjordbo får støtte av Nmf-lederen.
En vanlig arbeidsuke med jobb og studier ligger fort på rundt 60 timer
– En vanlig arbeidsuke med jobb og studier som medisinstudent ligger fort på rundt 60 timer, påpeker Skimmeland.
Det resulterer ikke bare i en slitsom studenthverdag, men også i en dårlig inngang til legelivet. At det i praksis er krav om at man skal ha relevant arbeidserfaring for å få LIS1 gir studentene en feiloppfatning av hva det burde innebære å være lege, mener hun:
– At det ikke er lov å ta pauser, at man skal slite seg ut, at man venner seg til en arbeidssituasjon der man hele tiden skal gjøre det så bra som mulig.
Liten makt over egen skjebne
Skimmeland frykter at en slik arbeidskultur blir normalisert blant medisinstudentene. Hun mener det er et paradoks at man er nødt til å ha arbeidserfaring fra helsevesenet for å kunne tas i betraktning til LIS1 – stillingen som nettopp har til formål å ruste en til legelivet. Den eneste løsningen på problemet er å opprette flere LIS1-stillinger, mener hun.
– Hvis alle må gjennom akkurat det samme løpet, kan man frykte at legestanden blir veldig homogen?
– Ja, det er synd hvis man ikke får gjort andre ting enn å være medisinstudent. Det er så mye annet som er viktig for å få en god og treffende legestand, som ulike livserfaringer, alder og utdannelse fra forskjellige steder.
Fjordbo påpeker at sykehusene gjerne ønsker en jevn kjønnsfordeling, noe som i praksis gir mannlige søkere et fortrinn. Men på et studie der tre av fire studenter er kvinner, sier det seg selv at legestanden er på god vei til å bli kvinnedominert.
Hverken Fjordbo eller Skimmeland ønsker seg imidlertid tilbake til den tidligere turnusordningen som ble avskaffet i 2013, der nyutdannede leger fikk tildelt turnusplass etter loddtrekning. Den nye generasjonen av leger ønsker mer innflytelse over eget arbeidsliv, mener de.
Men når det som i stor grad skiller LIS1-søkerne fra hverandre er kjønn og tilfeldigheter knyttet til hvor man har klart å skaffe seg arbeidserfaring, har man med dagens ordning liten reell makt over egen skjebne som ung lege, innvender Fjordbo.
