«Du har blitt så norsk ass»

I høyden på Torshov. Inn et stort, rødt murbygg og opp på en scene. Bak sceneteppet står en mann og venter.

På den andre siden summer publikum. Blant dem sitter familien. 

Det er ikke vits å fyre seg opp nå, tenker Galvan Mehidi. Uansett hva som skjer der ute, har han gjort det beste han kan.

Han løper ut på scenen. 

Det er en uskreven regel blant komikere at man må vente ti år før sitt første soloshow. I fjor tok soloshowet «Et takkebrev til Saddam» underholdningsnorge med storm. Fem år inn i karrieren er Galvan Mehidi i gang med produksjonen av show nummer to. 

Solbrillene i mørket

Flere måneder etter at han fylte salen med latter og tårer, sitter Galvan på i byggets mørklagte bar, Nieu. Han har vandret rundt i lokalet på utkikk etter den perfekte sitteplassen. Han finner en sofakrok ved doen.

– Det pleier å være konkurranse om disse plassene.

Stolene står på bordene. Tappekranene er skrudd av. Bare nødlyset fra baren er påslått. Selv i mørket har komikeren caps og solbriller på.

– Solbrillene er ikke en greie, altså, men de har styrke. Jeg glemte de vanlige brillene i bilen.

– Føler du deg som en kjendis?

– Nei… Eller kanskje mer for tiden, egentlig.

Aldri føl at du er mindre

Selv om dialekten er utvannet, er det lett å høre at den kjente podcaststemmen ikke er fra Oslo-traktene. Galvan Mehidi er oppvokst i Mysen i Østfold. Som fireåring flyktet han med foreldre og søskenflokken fra Kurdistan i Irak. 

Foreldrenes erfaringer fra Kurdistan påvirket komikerens oppvekst. «Aldri føl at du er mindre», var ett av farens mantra.

I Kurdistan opplevde foreldrene politikere som ønsket å drepe dem for dem de var. Dersom man snakket feil språk på feil sted, risikerte man å bli fengslet, eller verre. Derfor syntes de det var absurd å se sønnen deres gråte om noen kalte han pakkis på skolen.

Selv om det kan virke strengt, forstår Galvan nå poenget. Dersom han ikke var skadet av kommentarene, eller dersom det ikke hindret ham i å studere, så måtte han bare gå videre. 

– De ville bare at jeg skulle klare meg. 

Tøff i uniform

– Jeg ser sjeldent pappa kjempestolt. 

Komikeren er godt plantet i den slitne sofaen. Han ser fresh ut. Salomon-sko, svarte denimbukster og en bomberjakke i tykt bomullsstoff. Og solbrillene, selvfølgelig. Han fortsetter:

– Men jeg har sett han skikkelig stolt én gang. Det var da jeg hadde på meg Rema 1000-uniformen for første gang. 

– Han var så jævlig stolt. Han var mer stolt av det, enn da jeg fikk rollen i Makta.

Han husker at faren gikk bort til ham og rettet på slipset.

Har ingenting med standup å gjøre

Galvan har jobbet lenge både foran og bak kamera i underholdningsbransjen. Han har blant annet NRK-serien Makta og humorpodcasten «Med All Respekt» på CV-en. 

Nå er det fem år siden han satt i telefonen med standup-kompisen Jonis. Da var han 33 år, og hadde vært frilanser i snart ett tiår. Han var utslitt, og følte at han var midt i en eksistensiell krise. Jonis oppfordret ham til å prøve standup.

«Det skjer ikke», svarte Galvan. Han hadde ingenting med standup å gjøre, tenkte han. 

Likevel ender han opp på scenen. Han gruer seg ofte. Har alltid en unnskyldning på lur for å ikke dukke opp. Men så dukker han alltid opp. Selv når unnskyldningene blir bedre og bedre. Han har jo bare gamle vitser, eller altfor for korte stikk. De kan han vel ikke fremføre?

Det er skummelt på scenen, fordi responsen er så momentan. Gjennom standup dropper han alt byråkratiet han ellers må gjennom i underholdningsbransjen. Dette er ikke som når han jobber med regi. Heller ikke som når han spiller inn podcast. Han bare går opp på scenen, tester ideen og venter på responsen.

 Og hvis folk ikke ler, tenker han fort at han bør slutte. Hele kroppen stritter imot. Unnskyldningene begynner å surre i hodet. Men alltid det er som om et usynlig tau drar han tilbake. Godfølelsen når showet går bra, er så mye større enn nederlaget.

– Jeg veit ikke hvorfor, men jeg har ikke lyst til å gjøre noe annet, forteller Galvan.

En slags kulminering

Nå er humorhuset Nieu nærmest hans stamsted. Han kan koden til alarmsystemet, og skal låse seg selv ut i kveld. Før det har han planer om å sitte på kontoret sitt i overetasjen, åpne pc-en og «late som om han jobber på det neste soloshowet», ifølge han selv. 

Allerede i sitt første år med standup startet Galvan å skrive soloshowet «Et takkebrev til Saddam». Det var utenkelig å vente ti år med å fremføre det. Han hadde for mye på hjertet.

– Det er en slags kulminering… kulminering? Sier man kulminering? Kanskje oppsamling?

Soloshowet er en slags oppsamling, kulminering om du vil, av tanker og følelser Galvan har hatt i mange år. Tanker og ideer fra podcasten og andre deler av underholdningsbransjen. Men også fra oppveksten, erfaringene fra Østfold. Ikke minst historie og lærdom fra foreldrene.

Å være begge

– Du har blitt så norsk ass!

Han henter en snusboks ut av lommen, tar seg en prell. 

– Folk brukte det nesten som et skjellsord, fortsetter han.

Galvan kan huske at folk var redde for å bli sett på som forrædere dersom de kalte seg eller oppførte seg norsk. Han har tatt av seg solbrillene, for ikke å virke pretensiøs. Men han får vondt i hodet, og tar de på igjen. 

– Enten så er du fyren som prøver å være norsk, eller så er du han som prøver å ikke være det, forteller han. 

Han snakker om norskhet nesten som en form for eierskap. Som noe han nekter å gi fra seg til mennesker som vil definere ham.

– Hvis man nekter å kalle seg norsk, kan man ikke bli sur når andre påstår det samme. Da har de vel teknisk sett rett.

Som barn bestemte Galvan seg for å føle seg tilfreds med å være både norsk og kurdisk. 

– Det at man er stolt over den ene siden, betyr ikke at man misliker den andre, sier Galvan. 

Det er ikke leit

Vårlyset skinner på det store, røde murbygget. Dagen er på hell. Om litt skal Galvan sette seg på kontoret i andre etasje og late som om han jobber med det neste soloshowet. Kanskje jobber han også. 

Men fortsatt sitter han i den mørke baren med solbrillene på, og nå snakker han om hvordan det er å besøke familien i Kurdistan.

Han bommer fortsatt på hilsninger og sosiale koder. I Norge har han brukt store deler av livet på å forklare hvordan det er å være både norsk og kurdisk. 

Han trekker på skuldrene. 

– Jeg er stolt over alt jeg har, sier han.

– For jeg har så mye mer.

Studenter arrangerte festival for Gaza:
Samlet inn en halv million på to dager

Trehytter mot våpenfabrikken

Influenser og psykologistudent:
– Vil ikke være rasshøl