Trehytter mot krigsmaskinen

Mellom furustammene står en okkupert hytte, spikrede vinduer, trehytter under bygging og plakater om Palestina, kapitalisme og krig. her i noen år», skrev de til oss før vi kom.

Et sted lenger borte smeller det fra en skytebane. Her inne i Avgrunnsdalen bygger en gruppe aktivister det de kaller en aktivt forsvart sone.

De har ikke tenkt å dra med det første.

«Vi planlegger å bli her i noen år», skrev de til oss før vi kom.

Planene for Hurummarka

Dette er saken: I Hurummarka i Asker kan det komme et nytt produksjonsanlegg for militære høyeksplosiver. Det vil kreve 15 kvadratkilometer av skogen, tilsvarende 2100 fotballbaner.

Chemring Nobel, et norsk selskap eid av britiske Chemring Group, står bak planene. Selskapet har allerede en våpenfabrikk på Sætre, bare noen kilometer unna.

For norske myndigheter handler saken om beredskap. Etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina har regjeringen gjentatt at Norge og Nato må øke produksjonen av ammunisjon og eksplosiver. Chemring Nobel produserer allerede høyeksplosiver på Sætre. Et nytt anlegg skal styrke norsk og alliert forsvarsevne.

Aktivistene i Hurummarka tror ikke helt på den fortellingen.

De kaller seg for «Knus Krigsmaskinen» og mener fabrikken først og fremst vil bidra til mer militarisering, mer naturtap og flere menneskeliv tapt i krig.

«Vi streber etter nedrustning og fred», skriver de.

Derfor bygger de i høyden.

Inn i Avgrunnsdalen

Vi vet egentlig ikke så mye når vi kjører innover.

Vi vet ikke hvem vi har skrevet med. Vi vet ikke hvem som møter oss. Vi vet ikke hvor mange som er der. Vi vet bare at aktivistene har okkupert et hus i skogen, at de bruker masker, og at de sier de vil bli værende til fabrikkplanene er avbrutt.

Når vi kommer fram til Avgrunnsdalen blir vi møtt av en bom. Bak den er det et samfunn av maskerte mennesker.

Før vi får komme inn, må flere ting avklares.

Hvem er vi? Hva skal saken handle om? Hvem kan fotograferes? Hvem vil snakke? Hvem vil ikke? Hvilke rom kan vi se? Hvilke ting bør vi ikke beskrive?

For en utenforstående kan det virke lukket. Kanskje også mistenksomt. Men inne i systemet deres virker det mest som rutine. De kaller det sikkerhetskultur.

Ingen av aktivistene vil vise fjeset. Alle har på seg en eller annen slags type maske, om det er finlandshette, sjal eller strømpe.

De forteller at maskene handler ikke bare om å skjule identitet, men om å normalisere anonymitet som en del av politisk motstand.

– Budskapet er viktigere enn ansiktene, sier den ene maskerte personen. Hun kaller seg Furu.

«Spekulativt»

En undersøkelse Norstat utførte i fjor, viser at et flertall av nordmenn vil at Forsvaret skal styrkes. Aktivistene i Avgrunnsdalen tror ikke det er veien å gå. For å oppnå fred kan man ikke støtte en industri som tjener på krig, mener de.

Men hva er alternativet deres? En av aktivistene som kaller seg Spezi avviser narrativet bak spørsmålet:

– Nordmenn fordømmer med rette Russlands invasjon av Ukraina og bruker dette argumentet for å opprettholde en industri bygget på imperiale kriger og folkemord – dette er vestlig hykleri i et nøtteskall.

Fabrikken vil først stå klar i 2030, og ha full produksjonskapasitet i 2032. At krigen i Ukraina vil vare fram til da, beskriver aktivistene som spekulativt.

– Hele argumentet om Ukraina gjelder egentlig ikke her, hevder en som kaller seg Vinter.

Dessuten blir det meste av det Chemring Nobel produserer eksportert til utlandet. Mye går til USA, som igjen eksporterer våpen til Israel. I 2023 uttalte selskapet til VG at de ikke kunne utelukke at norske våpenkomponenter blir brukt i Israels krigføring på Gaza.

– Så dette brukes faktisk i folkemordet på palestinere, sier Vinter.

I 2010 kunne også NRK avsløre at rakettdrivstoff fra Chemring Nobel ble brukt av det israelske militæret i Gaza i januar 2009. I Irak ble også over 200 sivile drept av delvis norskproduserte våpen.

Chemring Nobel viser på sin side til et strengt norsk eksportkontrollnettverk.

«Vi eksporterer kun til land hvor norske myndigheter har gitt eksportlisens, og i tråd med de vilkår som er fastsatt», skriver samfunnskontakt i selskapet Tor-Martin Kjæreng-Torbergsen til Universitas.

Peker på staten

Universitas har framlagt kritikken for både Asker kommune og Forsvarsdepartementet.

Kommunen svarer at ansvaret ligger hos staten. De har ikke motsagt seg prosjektet, men ba i desember i fjor om at saken skulle bli behandlet på statlig nivå, noe den nå blir.

Forsvarsdepartementet ønsker ikke å kommentere saken.

Trehyttene

Vinter tar oss med inn i skogen der arbeidet med trehyttene er fullt i gang.

Noen bærer materialer fra bilen. Noen sorterer tau og karabiner. Noen ser opp i trærne og diskuterer vinkler, høyder og festepunkter. Noen står under og holder igjen tauet mens andre klatrer. Det er ikke én person som leder alt. De snakker, peker, spør hverandre, prøver igjen.

– Det er mange studenter her, forteller en som kaller seg Grønnspetten.

– Men de må også dra tilbake og studere.

Hvor mange de har vært på det meste, er vanskelig å få et presist svar på. Det varierer med været, arrangementene, hvem som har fri, og hva som skjer.

– Hvor mange kan bo i huset?

– Det kommer an på hvor mye de vil kose, svarer Vinter.

En sone å forsvare

Aktivistene vil ikke gå inn på hvilke bevegelser de har vært knyttet til tidligere, bare at de har erfaring fra ulike land. Noen har mye erfaring, andre lite.

Men de forteller at de henter direkte inspirasjon fra ZAD-bevegelsen, som oppstod i Frankrike på 2000-tallet da det skulle bygges en diger flyplass i området Notre-Dame-des-Landes. For den skulle både jorder og skog vike. Området ble betegnet som en «zone d’aménagement différé», utsatt utviklingsområde.

«Zadistene» som de kalte seg, vendte språket på hodet og kalte området for «zone à défendre» (ZAD), sone å forsvare. De okkupere landet og bodde der, i små hytter og trehus.

Selv etter mange utkastelser over flere år, endte det med at flyplassen ikke ble bygget. Folk bor fortsatt på området den dag i dag, dyrker maten sin og lever i fellesskap.

– Vi tror det har stort potensial for å fungere her også, forteller Grønnspetten.

Alternativt maktsystem

Trehyttene er både praktiske og symbolske. De gjør at man kan «komme seg fort vekk fra folk som ikke vil oss vel», forklarer Grønnspetten.

Han ber oss forestille oss et ekorn som klatrer oppover stammen.

Noen sover der oppe om natten. De forteller om å våkne til lyset mellom trærne, om kulde, om stillhet, om å høre hakkespetten. Hakkespetten som hakker på et missil, er også et av symbolene gruppa bruker.

En fyr i snekkerbukse og buff slår seg ned med oss. Han kaller seg for Tåke.

– «Småbruk» er det mest søkte ordet på Finn. Alle vil flytte til bygda. Jeg tror det kommer fra et ønske om et alternativt maktsystem og en alternativ måte å leve på, sier han.

– Men den alternative måten må også komme med en form for motstand. Hvis du ikke avviser modellen som allerede finnes, men bare leter etter alternativer, så løper du på en måte fra problemet.

Tåke håper prosjektet deres i Avgrunnsdalen kan inspirere flere som leter etter alternative måter å leve på, enten det handler om musikkplattformer, matsystemer, fellesskapsstrukturer eller måten vi kommuniserer på i en «demokratisk, ikke-hierarkisk form».

Grønnspetten stemmer i.

– Det er virkelig det vi prøver på her: Å ikke falle inn i apati, passivitet og håpløshet. Vi prøver å komme sammen i et kjærlig og dypt fellesskap, samtidig som vi gjør motstand.

Går lenger enn sivil ulydighet

Men den radikale scenen i Norge er ganske liten, påpeker Grønnspetten.

– Mange bevegelser i Norge følger etablerte regler for hvordan man protesterer. Man følger en tradisjon for sivil ulydighet der man krever eller ber staten om å endre seg, mener han.

– Vi er ikke interessert i det her. Vi er interessert i å bygge folkemakt, og vi stoler ikke på staten til å gjøre det som trengs i den situasjonen verden er i nå.

Han beskriver protestene og aksjonene som gjennomføres i Norge som «for passive og liberale».

– Vi kommer ikke til å ha en sjanse til å endre noe hvis folk forblir så passive. Vi må komme sammen og være ærlige om hva som faktisk kreves for å endre ting.

Han forklarer at deres prosjekt strekker seg utover det man kan kalle sivil ulydighet.

– Vi vil kanskje introdusere andre måter å gjøre motstand på – ikke bare å bli båret bort av politiet eller følge ordrene deres.

Når politiet kommer

Asker kommune har nylig vedtatt at okkupasjonen er ulovlig, og bedt politiet om hjelp til å fjerne aktivistene. Budstikka skriver at politiet har foreløpig nektet å bistå, fordi de mener kommunens saksgrunnlag er bygget på AI-genererte høyesterettsdommer som ikke finnes.

Om aktivistene vil forbli fredelige eller ikke hvis politiet en gang skulle dukke opp, er et spørsmål aktivisten Furu har lite til overs for.

– Uansett hvilken sosial bevegelse man ser på, har det alltid vært et forsøk på å dele folk inn i fredelige og voldelige aktivister, sier hun.

– Det er et maktverktøy for å splitte motstand. Derfor synes jeg spørsmålet er helt på siden av poenget.

– Hvordan kan man ha tillit til dere hvis dere ikke vil avklare grensen deres når det kommer til bruk av vold?

– Var det Gandhi som sa: «Ikke spør musen hvorfor den pisser i øynene på katten når den får sjansen til det»? svarer Spezi.

– For oss virker det ofte ganske ureflektert hvordan folk dømmer ulike former for vold. Hele systemet vi lever i er forankret i vold.

– Hva vil dere si til dem som deler målet deres, men mener at metodene deres er udemokratiske eller farlige?

– Vi mener at det å gi midler til å drepe til de som kan betale er udemokratisk og farlig. Det å blindt følge myndighetene og deres narrativer er udemokratisk og farlig, sier de og legger til:

– Ingen blir tvunget til å delta på den måten vi gjør ting på.

Prosjektet, ikke personen

Furu vil ikke si hvor hun kommer fra.

– Er det relevant?

Hun vil ikke at saken skal handle om henne som enkeltperson, men om prosjektet og det de står for. Hun kan si at hun har studert i Oslo. Mer trenger vi ikke, mener hun.

Før var hun ikke organisert i noe. Akademia ga henne språk for å forstå verden, men ikke nødvendigvis et sted å handle.

– Vi kan lese om mennesker som blir fordrevet, tenke at det er forferdelig, lukke boka og gå videre med livene våre, sier hun.

For henne måtte det et sted som dette til for at det hun hadde lært, skulle gi mening.

Hun liker ikke at dette kalles en livsstil.

– Det høres så individuelt ut.

For henne handler det ikke om å velge et opprørsk uttrykk for en periode. Det handler om å bygge strukturer sammen. Hvis én får en bot, skal ikke personen stå alene. Hvis noen trenger et sted å bo, prøver de å finne ut av det. Hvis noen mangler mat, deler de.

Ute i mosen setter flere seg ned rundt oss mens vi snakker. Noen spør om vi har vann. Om vi trenger mat. Om vi vil låne jakke. De tilbyr oss også en plass å bo.

– Faen ta håpet

En kvinne som er nabo med skogen kommer innom med rester fra en konfirmasjon. Hun støtter okkupasjonen, men må likevel spørre: Hvorfor maskene?

Aktivistene takker for maten, og svarer at de skjuler identiteten sin på samme måte som dem de kjemper mot.

Også en mann fra Oslo er innom med datteren sin.

– Datteren min skal ha sett skogen før den blir hogget ned, sier han.

Når vi spør Furu om håp, rister hun ikke på hodet, men svaret går likevel i en annen retning.

– Jeg har en venn som alltid sier: Faen ta håpet.

Hun smiler litt, men mener det alvorlig.

– Håp får oss til å tro at noen andre skal gjøre det for oss. Vi må slutte å håpe på at andre tar de riktige beslutningene.

Hun sier hun ikke går rundt og håper at kapitalismen eller kolonialismen plutselig skal forsvinne. Det har vart for lenge. Men hun finner mening i å stå sammen med andre som heller ikke venter på at noe magisk skal skje.

Skogen er stor

Det er kanskje her stedet blir lettest å forstå. Ikke som en leir full av mennesker som tror de alene skal stoppe verdens våpenindustri, men som et sted der håpløshet blir gjort om til arbeid.

Planker bæres. Mat deles. Vakter settes opp. Hytter bygges.

– Plutselig er du ikke alene lenger, men våkner om morgenen og jobber sammen med andre på noe veldig konkret, og du vet på en måte litt hva du skal gjøre, noen ganger gjør du ikke det, forklarer Furu.

– Vi er ikke magiske, det gir bare veldig mye mening.

Målet er ifølge Furu å skape en bredere bevegelse. I Avgrunnsdalen er det plass til mange: både de som ikke vasker opp etter seg og de som ikke vil gå med maske.

– Skogen er stor. Det er plass og muligheter for folk til å gjøre det på sin egen måte.

Det okkuperte huset

Om vi får lov til å komme inn i det okkuperte huset eller ikke, forblir et ubesvart spørsmål store deler av dagen. Men etter flere timer ute i skogen tar Tåke oss omsider med inn.

Vi får se allrommet, ikke noe mer. Vinduene er dekket til, og slagord som «Leve marka», «Fri Palestina» og «Fuck western doubles standards» pryder veggene.

Hvis aktivistene i Avgrunnsdalen vinner kampen mot myndighetene, skal det okkuperte huset være et selvdrevet sosialt senter, hvor alle kan samles, og et minnested for alle som har blitt drept eller mistet noen i krig.

Asker kommune har vedtatt at okkupasjonen er ulovlig, og bedt politiet om hjelp til å fjerne aktivistene. Budstikka skriver at politiet har foreløpig nektet å bistå, fordi de mener kommunens saksgrunnlag er bygget på AI-genererte høyesterettsdommer som ikke finnes.

Saken skal behandles på nytt, men politiet mener grunnlaget foreløpig ikke er godt nok til å vurdere om demonstrantene kan fjernes med makt.

– Hva hvis de velger å legge fabrikken et annet sted? Hva gjør dere da?

– Det må avgjøres på det tidspunktet. jeg tror ikke vi vil tolerere denne eksplosivfabrikken noe sted. Den vil alltid gå på bekostning av natur, svarer Vinter.

– Selv om den bygges på areal som allerede er nedbygd, vil bombene deres falle på natur, og bombene deres vil falle på mennesker og ta livene deres. Det spiller egentlig ingen rolle hvor den bygges, så lenge den bygges, avslutter hun.