Cuba
Energikrise på Cuba:
Studerer i mørket
Energikrisen på Cuba måles i megawatt og oljefat. For studentene måles den i avlyst undervisning, mangel på varer og tolv gigabyte i måneden.
Klokken er halv fire om morgenen. «Victor» setter seg opp i sengen på studenthjemmet like utenfor Havanna. Han åpner notatene og begynner å pugge. Det er kun nå han har stabilt internett. Om noen timer tar den begrensede datapakken slutt.
På den andre siden av Havanna sitter cubanske «David» i et mørklagt hus og pugger med stearinlys som eneste lyskilde. Strømbruddene kan vare opp til 20 timer daglig. Victor og David er studenter på et Cuba i spareblussmodus. Den lille oljen som var igjen til å drive strømnettet er så å si oppbrukt, og når strømmen går, ryker internett og vanntilførsel også.
Cuba rangerer som et av landene med lavest ytrings- og pressefrihet i verden. Av hensyn til deres sikkerhet har Universitas valgt å anonymisere dem.
Fra fredsavtale til drømmestudie
Colombianske Victor er medisinstudent ved Den latinamerikanske medisinhøyskolen (ELAM) i Havanna, opprettet av Fidel Castro i 1999 for å utdanne leger fra underprivilegerte land.
– Jeg tenkte på å studere medisin helt fra jeg var liten, men i Colombia er studiet veldig dyrt, og jeg kommer fra et ikke spesielt privilegert miljø, sier han.
Etter fredsavtalen fra 2016 mellom den colombianske regjeringen og den revolusjonære geriljaorganisasjonen FARC fikk colombianske studenter muligheten til å studere gratis på Cuba. Da muligheten presenterte seg, la Victor fra seg alt.
I dag er Cuba rammet av en energikrise etter at oljeleveransene fra Venezuela stoppet opp tidlig 2026. Timeplanen er bygget rundt det lille som finnes av strøm og drivstoff.
– I dag hadde vi ett seminar, de andre fagene er virtuelle, sier han.
Det er ikke drivstoff nok til å få lærerne til universitetet. Når strømmen forsvinner midt i timen, kobler de til donerte solpaneler. I kantinen serveres tre måltider om dagen, men det hverken metter eller gir nok næring.
– Landet er ikke så landbruksorientert. Man finner det man finner.
Lillebroren til Victor betaler for datapakker fra Colombia, men tilgangen er kun tilgjengelig på natten.
– Jeg la meg rundt ti, stod opp halv fire og studerte til syv. Jeg utnyttet at jeg hadde data.
Galileo med lommelykt
David er student på første år ved Universitetet i Havanna. Han har ikke vært på campus siden januar.
– Alle fakultetene er stengt på grunn av energikrisen. Vi studerer hjemmefra så godt som vi kan, sier han.
Undervisning og kommunikasjon med professorene foregår på Whatsapp. Bøker i papir er knappe og fakultetet har ikke råd til å gi ut eksemplarer til hver student. Når strømmen går, forsvinner dekningen også.
– Da er du alene med stoffet.
På spørsmål om matsituasjon svarer han kort: Primært ris. Og det som dukker opp. Da det statseide telemonopolet ETECSA uten forvarsel mer enn doblet prisene på mobildata i mai 2025, husker David nøyaktig hvordan det kjentes.
– Jeg husker den dagen veldig godt. Jeg tenkte: Hva gjør jeg nå?, ler han og fortsetter:
Jeg sa til meg selv: Nå må du studere som Galileo, skrive i mørket med stearinlys som lyskilde
– Jeg sa til meg selv at nå må du studere som Galileo. Skrive i mørket med stearinlys som lyskilde. Dedusere fysikken fra mitt eget hode, fordi jeg aldri kommer til å ha tilgang til informasjonen jeg trenger.
Historisk opprør
Prisøkningene utløste noe Cuba sjelden ser: åpen studentmotstand. Ved minst fem universiteter brøt det ut streiker. Jusstudenter anla det første søksmålet mot ETECSA noensinne, for brudd på konstitusjonelle rettigheter. ETECSA tilbød til slutt rabatterte studentabonnement, datapakkene gikk fra 6 til 12 GB i måneden. David deltok ikke i protestene i frykt for konsekvensene, men fulgte spent med.
– Jeg tenkte at dette kan gå veldig bra eller veldig galt. Og når jeg sier veldig galt, mener jeg det med store bokstaver.
– Inni meg gledet jeg meg over at de andre tok til motmæle. Jeg tror mange mistet frykten da de så at andre turte, sier han.
David mener prisøkningene avslørte noe større, at systemet er bygget for dem som allerede har tilgang til dollar fra utlandet.
– Du må ha noen i utlandet som sender deg penger for å kjøpe en ekstra datapakke. Det er ikke en løsning for cubanere flest.
– Fra den ene dagen til den andre: seks gigabyte i måneden. I hvilken verden gir det mening? Etter alt det vitenskapelige fremskrittet vi har hatt de siste hundre årene, så skal jeg sitte her med seks gigabyte?
Studentenes misnøye forsvant ikke med rabatterte abonnement. 9. mars 2026 satte over 20 studenter seg ned på trappene ved det tomme Universitetet i Havanna i en fredelig sit-in, rasende over avlyste forelesninger og et hybridsystem som ikke fungerer når strøm og nett svikter. Den statskontrollerte studentorganisasjonen avviste aksjonen som uekte.
I april 2026 registrerte det cubanske konfliktobservatoriet 1100 protester på øya, det høyeste antallet på flere år.
Det man ikke sier
– Er det trygt å snakke åpent på universitetet?
– Mellom studenter er det normalt å snakke, sier Victor.
– Men med «tantene», rådgiverne, er det annerledes. En eneste kommentar kan føre til at du mister plassen din og bli sendt hjem for «antirevolusjonær» tale.
David svarer mer varsomt:
– Av forsiktighet snakker man ikke om den typen ting. For sikkerhets skyld foretrekker jeg å ikke ytre meg. Jeg vet ikke hvilke konsekvenser det ville hatt.
De som drar
I Victors sovesal bodde de åtte da han ankom. Nå er de to.
– Det er folk som drar fordi livet her er for hardt. Romkameratene blir etterhvert som familie. Når de forsvinner, er det tyngende, forteller Victor.
– Alle unge cubanere vitser om å dra. Jeg har en venninne som sier «du som studerer fysikk, kan du ikke bygge en motor av en vaskemaskin og seile herfra», sier David.
– Men seriøst, man ser bilder fra utlandet og det virker som science fiction.
Han vil gjerne ta doktorgrad i utlandet en dag, med planer om å vende hjem.
– Selv om du klarer å ta cubaneren ut av Cuba, klarer du aldri å ta Cuba ut av cubaneren. Enten fordi du elsker landet, eller fordi det du opplevde der merket deg for livet.
Noe å holde fast i
Guttene har håp i ulik grad.
Det verste med å bo på Cuba er å bo på Cuba
– Jeg er fristet til å si at det verste med å bo på Cuba, er å bo på Cuba. Man kan ikke peke på én ting. Det er strømbruddene, matmangelen, ignoranse. Listen bare vokser, sier David.
Han stiller seg spørsmålet om fremtiden jevnlig.
– Vi spør oss alltid: når treffer vi bunnen? Og fordi vi aldri vet, blir håpet om bedring mindre for hver dag som går.
– Når jeg snakker med familien hjemme i Colombia, selv bare for å høre at de har det bra, er det som en bocanada de oxígeno, en lungeblåst med frisk luft, sier Victor.
– Da kan jeg ta et nytt tak. Uansett hvor vanskelig det er, uansett hvor frustrerende David har et annet svar.
– Det eneste håpet vi cubanske studenter har, er håpet vi har til oss selv.
