Rom
Den romlige intimgrensen
Hva slags grense utgjør veggene som skiller bokollektivet vi deler og rommet som bare er mitt?
Jeg har litt problemer med å navngi rommet jeg sikter til. Det kan ikke reduseres til bare et soverom, siden det også rommer et skrivebord i flittig bruk. Det er ikke «rommet mitt» som tenåringsrommet mitt var, i forlengelse og omgitt av familiehjemmet. Det er heller ikke «hjemmet mitt», forstått som en komplett bolig hvor jeg kan leve et fullverdig liv. Rommet jeg sikter til er det som ikke er delt med resten av kollektivet, men som huser meg og mine ting. Kanskje det likevel bare må få hete «rommet mitt», til tross for en noe barnslig klang.
Grensen mellom rommet mitt og kollektivet utenfor er ikke hardere tegnet enn at jeg krysser den et titalls ganger hver dag, og gjerne en gang eller to om natten. De gamle dobbeltdørene på rommet kan ikke låses, og jeg slår dem gjerne opp på vidt gap før jeg går hjemmefra. Linjene dørkarmene våre utgjør er likevel tydelige nok til at jeg kan telle på en hånd hvor mange ganger jeg har vært inne på mine romvenninners rom det siste halvåret. Kjøkkenet, stua og badet er like bebodd av oss alle tre, men krokene på rommet mitt er det kun jeg som har gjort meg kjent med.
Skittentøy, postkort og pensumbøker
Selve rommet har jeg naturligvis ikke eierskap til, men betaler månedlig for å få lov til å fylle disse kvadratmeterne. Leien sender jeg og mine medboere sammen, så det er i hvert fall ikke på papiret at grensen mellom mitt eget rom og resten av kollektivet er tegnet opp.
Nei, grensen går langs de fysiske veggene vi i fellesskap har valgt at skal tilfalle meg. Hva, og iblant hvem, rommet skal romme er opp til meg og det er det som gjør det til mitt. I årene etter vi flyttet hjemmefra, hvor privat eiendom er begrenset til klær, bøker, pc og kanskje en sykkel, får vår fysiske formue i sin helhet gjerne plass på fem, ti, femten eller tjue kvadratmeter. Rommene er beholdere for vår materielle identitet, for å si det med svulstige ord.
Dette er kanskje også årene hvor identiteten, hva enn det ordet betyr, er mest i bevegelse og vi kjenner sterkest behov for å uttrykke den visuelt. På rommet bretter vi oss ut i form av plakater, bilder, postkort, pensumbøker, dagbøker, huskelapper, parfymeflasker, hverdagsklær, nye klær, lånte klær, skittentøy og handlenett. Alle tingene er personlige, og noen ting er hemmelige (de har jeg gode gjemmesteder for).
Tingene har vært pakket opp og ned i kollektiv rundt omkring i denne og andre byer. På hvert rom, forskjellig i form og størrelse, har de samme tingene funnet sine plasser på mer eller mindre gjennomtenkt vis.
Kunne jeg satt rommene jeg har bodd på side om side ville jeg kunne gå over gulvet fra dørkarm til dørkarm gjennom mine formative år og gjenkjenne de samme tingene, men minnes forskjellige hverdager, nabolag og mennesker.
Å bebo rommet
Til forskjell fra kjøkkenet, badet, stua og gangen har vi på våre rom mulighet til å la graden av orden og renslighet gjenspeile eller regulere hvordan vi har det eller ønsker å ha det. Når hverdagen er fylt med forventninger om kontroll og overblikk kan rommet være en mulighet for frislipp og rot. Flyter hverdagen over av overlappende planer, frister og uavklarte relasjoner er rommet et avgrenset sted vi kan sørge for rene overflater og orden i systemet.
Når er det man, sammen med tingene sine, kan si at man har bebodd eller bebor et rom? Er det når man har brukt alle kleshengerne i klesskapet? Når man har etablert en skittentøyskurv? Når man vet hvilke steder gulvet knirker? Når man har tilbragt en dag i senga med influensa? Når man har hatt en overnattingsgjest?
Ifølge fenomenologen Sara Ahmed handler det å flytte inn på et nytt rom om kroppen som brer seg ut og tar plass på et nytt sted. Å la blikket gå fra utforskende til ubevisst og avslappet. Å gjøre vaner ut av ruta fra senga til gardinsnora på morgenen, fra klesskapet til speilet på vei ut døra, fra lysbryter til lysbryter om kvelden.
Vanene strekker seg utover rommets avgrensede vegger. Kjøkkenskuffene, hjørnene i sofaen og baderomsmatta utenfor dusjen er vi flere om å bebo, men det intime forholdet jeg har til mitt eget rom er monogamt.
Kjøkkenskuffene, hjørnene i sofaen og baderomsmatta utenfor dusjen er vi flere om å bebo, men det intime forholdet jeg har til mitt eget rom er monogamt
Grensekryssing med og uten invitasjon
Veggene markerer også rommet hvor jeg har, eller skal ha, kontroll over hvem som går inn.
Jeg forbinder dessverre ethvert overraskelsesbesøk på rommet mitt med uro
Jeg forbinder dessverre ethvert overraskelsesbesøk på rommet mitt med uro. Det kan være min velmenende roomie som har brettet sammen klærne jeg har latt henge på tørkestativet og smetter innom for å legge haugen på senga.
En klassiker er også utleieren som bare skal fikse en radiator og kommer uanmeldt, eller enda verre; når jeg ikke er hjemme.
En nevrotisk anlagt venninne gjenfortalte sin opplevelse av JORDSKJELVET med hovedvekt på frykten som slo inn idet hun så for seg redningsmannskapet ta seg inn på rommet hennes og se tallerkenene og tomflaskene som hadde samlet seg opp under sene kvelder med eksamenslesing. Hun som vanligvis har det så ryddig!
Ubehaget ved å krysse dørkarmgrensen går også den andre veien. Det kan føles som et innbrudd å snike meg inn på romvenninnen min sitt rom på leit etter en lader å låne eller søke tilflukt på noens soverom på hjemmefest for å ha en fortrolig samtale.
Selvfølgelig er det ikke kun ubehag forbundet med å krysse romgrensen.
Det kan være en fin ting når jeg faktisk er invitert inn eller har invitert noen inn. Å se noens egne rom er nettopp å se deres materielle identitet brettet ut. Og motsatt, å la noen se sitt rom er å vise fram sin materielle identitet.
Opplevelsen er likevel tvetydig. Å krysse denne grensen er nødvendigvis å komme noen nær på en måte som vanskelig eller ikke kan oppnås på noen annen måte. Det er på dette rommet de sover. Disse tingene er alt de trenger og alt de sparer på. Dette er måten de velger å brette seg ut.
Det er spesielt. Å krysse noens dørterskel er en mild, gjerne avklart og tilsynelatende uproblematisk form for å tråkke over en intimgrense.
Å krysse noens dørterskel er en mild, gjerne avklart og tilsynelatende uproblematisk form for å tråkke over en intimgrense.
En passe bevoktet dørkarmgrense
Jeg synes ikke man skal se på veggene som en absolutt grense. Jeg er for «en åpen dør», som jeg har skrevet for å gjøre meg attraktiv i mang en kollektivsøknad.
Men jeg synes heller ikke at grensene skal viskes helt ut. Jeg er for å kjenne eierskap og tilhørighet til sitt avgrensede rom. Uansett om det er snakk om seks eller tjue kvadratmeter, om det er nøkternt på grensen til stusselig bebodd eller et resultat av mange år med veloverveide interiørvalg.
Vi betaler mye for ja, å ha et bad å dusje på og et kjøkken å koke pasta på, men også å ha et fysisk og symbolsk rom i hverdagen som bare er vårt.
