En pils og en akevitt, takk!

Sola har nettopp krøpet fram over blokkene i Trondheimsveien, og Universitas’ utsendte har tatt plass ved et ledig bord på Ocean Café & Bar. En annen fredag ville vi kanskje ha karret oss til lesesalen, men i dag har vi byttet ut bøkene med noe å drikke. 

– Det er ikke mulig å åpne en brun bar, påstår Tora. Hun har bestilt rødvin, i forfatter Anne B. Ragdes ånd. 

Edvin sier seg enig.

– En bar starter alltid bare som en bar, og så gjør tid og tradisjon den potensielt brun, mener han. 

Dagens prosjekt er å komme til bunns i hva en brun bar er, og hvordan folk som vanker på brune barer definerer dem. I jakten på gode svar vil vi besøke noen sagnomsuste brune buler i byen.

Byens tidligste sjenk

På Ocean har de Oslos tidligste skjenk, og fra dørene åpner sitter det kunder her og drikker den sedvanlige morgenpilsen. 

Da en av gjestene går ut for å ta en røyk, følger Tora etter. Hun bommer røyk av en stamkunde som vi kaller «Røykern». 

Inne i varmen igjen kan Tora fortelle at Røykern har vanket på Ocean i 27 år. Like etter kommer han bort til bordet vårt og spør hva vi spiser – Adrian har med sandwicher fra Åpent bakeri. Er han sulten selv, bestiller han bare pizza fra en av de tre pizzasjappene like ved, forteller han. 

– Det har ikke noe å si hvilken, er jeg sulten, så er jeg sulten. Men jeg er mest tørst, medgir Røykern med et lurt smil. 

Brune barer er kjente for sine mange stamkunder, som gjerne er her nesten hver dag. Da Røykern forteller at han var her til stengetid i går, og var tilbake igjen i morges da det åpnet, forstår vi at han er en av dem. Vi spør forsiktig hva han synes om at unge folk som oss henger på «deres» steder. 

– Visst faen er det hyggelig at unge drar på brun pub. 

Helgen før var Ocean full av unge folk, og han har aldri hatt det så hyggelig, forteller han. 

Røykern mener det ikke er mange brune barer igjen i byen – og han vet hva han prater om: 

– Jeg har festa i femti år.

Lokalet fylles gradvis av flere gjester. Alle er menn med boblejakker eller forede vinterjakker, luer dratt over det grå håret eller blanke i skallen. De fleste beholder på ytterklærne inne. 

En gjest parkerer rullatoren sin ved døra, og holder seg fast i stolryggene mens han sakte beveger seg mot det som later til å være hans faste bord. Han får en pils av bartenderen så fort han har satt seg. 

Bartenderen heter Mehmet, og kjenner tilsynelatende alle. Han hilser på gjestene med navn, småprater og serverer dem ved bordet. 

Røykeren minner Mehmet på at han skylder ham seks øl etter at Bodø/Glimt vant mot Inter Milan et par dager tidligere. Så inviterer han Tora med på enda en røyk. 

– Slapp av, sier han til Edvin. 

– Jeg skal ikke stjele dama di! 

Farlig, utvannet og bedre før

– Under brua? Ekke det litt farlig? spør Adrian som et ekko av Ludvig fra Flåklypa.

– Jeg glemmer at du er fra Tønsberg, svarer Edvin.

Innenfor døra inn til Under brua Bar under Vaterlands bro er lokalet helt tomt. Countrymusikk strømmer ut av høyttalerne, og julepynt henger fortsatt i taket. 

Så fort dagens femte gjest kommer inn døra, kjører Tora samme strategi som på Ocean, og ber om å få «bomme» en røyk. 

– Rett inn bar i Storgata er den bruneste puben i byen, hvis det i hele tatt er noen igjen, forteller han.

– De brune barene har blitt vanna ut.

Når vi forteller at vi prøver å finne ut av hva en brun bar er, bemerker han: 

– Klientellet på en brun bar er alt mellom himmel og helvete. 

Mens resten av gjengen drar hjem for å ta en pust i bakken, bestemmer Tora seg for å bli med sin nye venn videre, til baren som kommer på en gjev andreplass på den snevre listen over brune barer: Real bar.

Real bar i Hausmanns gate viser seg å hete Bar Royal. På tv-skjermene i lokalet vises det OL og lottohesteløp. 

Toras venn trekker ut en krølla tohundrelapp fra lomma og spanderer en halvliter på en takknemlig student. 

En venninne av Toras nye venn slår seg ned sammen med dem. Hun byr på amerikanske mini-pannekaker og punsjruller fra en Kiwi-pose.

Begge to har klare tanker om hva som skiller en brun bar fra en vanlig bar: På brune barer er det plass til alt som kryper og går. 

– Prøver du å bestille en San California på brun pub får du beskjed om å dra på cocktailbar, mener Toras venn.

Likevel mener de at å vanke på brune barer nå ikke kan sammenlignes med hvordan det var før. De rekker ikke å gå i dybden. Nå er det tid for å dra hjem og ta en blund for å lade opp til en ny runde senere på dagen. 

– Litt for classy 

Klosterenga Café i Gamlebyen er fylt til randen av vennegjenger og par – millenials ikledd lusekofter og flanellskjorter. Vi kommer i prat med et par av dem. De er klare på at Klosterenga ikke egentlig kvalifiserer som en brun bar.

– Det er den eldre garde som henger på brune barer. Her er folk yngre, og stedet er på grensen til gentrifisert.

Bartenderen sier det samme, da vi hører hva han tenker om saken.

– Det er litt for classy. Og så er det litt for dyrt her til at det er en brun pub. Men vi later kanskje litt som. 

Det er tydelig for oss at vi må videre for å finne flere svar, til tross for at tacobuffeten på fredager er en god deal.

Brune barer som livsstil 

– Bare to øl? spør en gjest som sitter i baren da Julia bestiller første runde. 

Tora kommer i kjent stil raskt i snakk med en stamkunde. Vi kaller ham «Dikteren», for det er det de kaller ham her på Bydelskroa på Tøyen, forteller han. Dikteren er 78 år, men som Tora påpeker, skulle man ikke trodd det. 

– Jeg er 21 jeg, sier Tora.

– Du kunne vært barnebarnet mitt! svarer dikteren.

På bordet hans sitter en stor gjeng eldre som tilsynelatende kjenner hverandre godt. 

Ute i snøværet tar vi en sigarett sammen med ham.

– Kjenner dere til Enquist?, spør han oss.

– «Vi ska alla dö en dag», deklamerer Dikteren med rumlende stemme. Han trekker pusten, spenningen henger i lufta før han fortsetter: «Men alla andra dagar ska vi leva», avslutter han dramatisk. Som for å understreke poenget sitt, tar han et dypt drag av sigaretten.

Fyren i baren sitter der fortsatt da vi bestiller andre runde. Ifølge ham er Bydelskroa en brun pub med stor B, fordi det er billig.

– Går du opp på torget (Tøyen torg red.anm.) må du punge ut med 120kr, her koster en pils 74 kr.

Som på Bar Royal vises curling og hesteveddeløp på TV-ene i lokalet. 

Dikteren kommer stadig bort til bordet vårt. Han synger main theme fra Gudfaren av sine lungers fulle kraft for oss, og vi klapper. Ingen av gjestene på bordene rundt fortrekker en mine.

Vi forlater Dikteren til fordel for en av de andre båsene. Edvin spør om vi får slå oss ned med tre gjester som sitter der. 

– Slå deg ned før jeg gjør det, lyder det fra en av dem.

Vi får påspandert akevitt, og alle tre hiver seg ivrig inn i diskusjonen om hva en brun bar egentlig er. Den ene sier strengt til Julia at sånne som henne ikke skjønner noen ting.

– Du som er ung, du kommer hit og tror ting er på en bestemt måte, men det er ikke sånn det er, sier hun. 

– Det er mange av stamkundene som er fra ordentlig arbeiderklasse, altså. De er kantinearbeidere, har jobbet i Posten, og er uføre.

Våre tre nye bekjentskaper mener at brune barer, til forskjell fra andre barer, er livet til folk.

– Stamgjestene feirer til og med jul her på Bydelskroa. På julaften får de gratis mat og drikke. Det er et fellesskap her. 

Trioen forteller at mange av gjestene som vanker her, bor i nærheten. Det stemmer overens med vårt inntrykk; flere av gjestene vi prater med har bodd på Tøyen mellom 20 og 30 år. 

– Det blir en slags livsstil, konkluderer de. 

Utenfor døra treffer vi Dikteren igjen, som inviterer oss på nachspiel. Han leverer sin beste sjekkereplikk: 

–Du er Eva, jeg er Adam, det er paradis, sier han og peker på leiligheten sin.

Danseband-engler

Innenfor døra på Enerhaugen Café, et steinkast unna, treffer Tora umiddelbart en gjest hun har truffet der før. Han blir glad for å se henne, som om de skulle vært gamle venner. 

Tora og Adrian setter seg på langbordet midt i rommet, sammen med en rekke eldre gjester. Edvin og Julia logger seg inn på den sagnomsuste Singa-appen, hvor man må sette sangen man ønsker å synge på Karaokepuben Eagle i kø. Tora havner i en samtale om Kiel-ferga og Danskebåten; hun og samtalepartneren er enige om at de elsker å være på cruise.

Tora må avbryte samtalen for å ta plass foran dartskivene på den ene veggen, ved siden av en musiker som pleide å spille live på Dovrehallen i Storgata. Skjebnen ville ha det sånn at sist gang Tora var på Dovrehallen spilte denne musikeren der, og hun fikk framføre «Jeg trodde änglarna fanns» sammen med ham. Nå gjentar de suksessen. 

– Er det lyd i mikrofonen din?, spør musikeren.

– Om det er lyd i mikken, svarer Tora begeistret. Stemningen på Enerhaugen stiger idet musikeren begynner å klimpre på gitaren, og playbacken settes på. Gjestene synger med og klapper i takt til musikken. Alle bortsett fra Toras tidligere samtalepartner: Hun holder seg for ørene.

– Faen, roper hun så vi hører det flere bord bortenfor. 

Hun river jakken sin av stolen og går ut. Tora og musikeren fortsatte uforstyrret: «Jeg trodde änglarna fanns, bara bara himmelen/Men det var innan jag mötte dig/Nu har jag en ängel här hos mig». 

Da sangen er over, spør en av gjestene om de hadde forberedt nummeret på forhånd. Tora forklarer at det var helt spontant.

– Det kan jeg ikke tro, sier hun tydelig imponert.

Adrian spør musikeren om det er greit at vi bruker bildet av han og Tora i artikkelen vi skriver om brune barer: 

– Jeg er med på alt bortsett fra vold, voldtekt og ekteskap, svarer han. 

Brun bar i uka, karaokebar i helga

Akkurat idet vi kommer inn døra på Eagle i Grønlandsleiret står det på skjermene som henger på veggene i lokalet, at neste sang ut er «Optimist » av Jahn Teigen. Vi klatrer bak gjerdet som skiller den lille scenen fra publikum: Det er tilfeldigvis vår tur til å synge. 

Etter kveldens andre opptreden treffer vi en ung gjest utenfor døra. Han mener vi ikke kan finne svaret på hva en brun bar er her.

– Eagle er ikke en brun bar, det er en karaokepub, sier han. Ifølge ham er en brun bar en bar som bare selger pils. 

– Eagle kan fungere som en brun bar i ukedagene, men i helgene er det et utested. Det samme gjelder for Old Irish, på hverdagene er det alkoholikere som sitter der og drikker, men i helgen er det noe annet, da er det live musikk og klubb. 

Vi nikker og takker for innspillet. Vi må videre til et brunere sted.

Tidskapsel 

Å gå inn på Dovrehallen er som å gå tilbake i tid: Ved inngangen er det en betjent garderobe, hvor en eldre mann henger frakkene våre opp på et klesstativ, og vi får en lapp med et nummer på. 

Her inne er det båser med benker med brune skinnseter. Mahognibord med løpere, stumtjenere, trepaneler og middelaldermotiver på veggene. Det er som om interiøret og klientellet klorer seg fast i fortiden. 

Tora inntar dansegulvet, etter en tequilashot med sitron. På scenen spiller en mann gitar, mens en dame synger: «Don’t tell my heart, my achy breaky heart….»

Vi slår oss ned ved et bord fullt av det som må være stamgjester, og kommer raskt i prat med Egil.

– Det er så hyggelig at det kommer ungdom hit. Vi setter så pris på det, sier han når vi spør ham hva han tenker om at unge folk som oss besøker Dovrehallen. Han er her sammen med en vennegjeng, alle pensjonerte. 

– Det er viktig for oss at restauranten går rundt, fortsetter han.

Likevel lurer han på hva grunnen til at vi kommer hit er. Vi har jo så mange andre steder å dra. 

– Men så er det jo unge folk som liker å danse i par, og. 

Egil har inntrykk av at ungdommen har oppdaget Dovrehallen på nytt igjen. Selv har han ikke alltid vært en danseløve – men nå elsker han å danse.

– Før pleide jeg å være her både på fredager og på lørdager, nå prøver jeg å begrense det til enten fredag eller lørdag, forteller han. 

På spørsmål om hva som gjør akkurat Dovrehallen til en brun bar, svarer Egil:

– Det er en brun restaurant. De har servert den samme maten her siden 80-tallet!

For tiden er restauranten under restaurering. Men det stanser ikke Egil og de andre stamgjestene.

– Du kan jo gå på MacDonalds eller Narvesen eller hva du vil, og ta med maten hit.

Så blir samtalen avbrutt: Egil blir bedt opp til dans av Signe. Tora blir også bedt opp til dans, av en av de andre stamgjestene ved Egil og Signes bord. 

Oslos bruneste 

Kveldens siste stopp er baren som er blitt omtalt som den bruneste i Oslo i løpet av kvelden. 

Inne på Rett inn er det likevel ingen stamgjester. Bortsett fra et par som er så unge at de sannsynligvis går på videregående, er lokalet tomt. Vi ser på hverandre. Hva nå? Tora, handlekraftig som hun er, går opp til bartenderen. Hun spør ham om han har inntrykk av at det er flere unge gjester her nå enn før.

– Egentlig ikke, det har alltid vært mye unge folk her.

Da, så. 

Med vonde føtter fra dansingen og sår hals etter syngingen, går vi ut døra igjen.