Utdanning
Dannelse eller kompetanse på bestilling?
Vi diskuterer høyere utdanning som om oppgaven er å dekke dagens mangel på arbeidskraft. I en tid preget av KI og rask omstilling er det en håpløs defensiv ambisjon.
Det er noe påfallende defensivt over den pågående utdanningsdebatten. Stadig flere vil styre unge mot det samfunnet trenger, som om oppgaven til høyere utdanning først og fremst er å bemanne arbeidsmarkedet riktig.
Det høres ansvarlig ut. Men det er også en mager forestilling om hva utdanning er til for. Et rikt samfunn bør ikke bare utdanne mennesker til å fylle roller som allerede finnes. Det bør utdanne mennesker som kan løse problemer vi ennå ikke har løst, utvikle teknologi vi ennå ikke har sett, og bygge virksomhet, kunnskap og løsninger som utvider hva samfunnet er i stand til.
Når politikere og ungdomspartier snakker om studievalg som en øvelse i å dekke identifiserte behov, røper de samtidig en ganske liten tro på hva høyere utdanning kan være.
Tidspunktet gjør heller ikke denne tankegangen mer overbevisende. Kunstig intelligens gjør ikke bare arbeidslivet mer effektivt, men også mer uforutsigbart. Oppgaver som i dag fremstår stabile, kan være endret lenge før dagens studenter er ferdige. Likevel føres debatten som om staten med noen justeringer i studiestøtten kan styre unge inn i et arbeidsmarked som ligger rolig nok til å planlegges. Det er en gammeldags forestilling.
Ingen stat kan garantere at en utdanning skal munne ut i en jobb. Derfor bør heller ikke dette være ambisjonen.
Utdanning er ikke en kvittering som skal løses inn i fast ansettelse.
Utdanning er ikke en kvittering som skal løses inn i fast ansettelse. Det er et utgangspunkt. Et samfunn som vil være dynamisk, må tåle at mennesker velger feil, skifter retning, mislykkes og prøver igjen. Noen vil gå inn i etablerte yrker. Andre må skape arbeidet selv, eller gå uten.
Vi snakker mye om hvordan unge skal møte arbeidslivets behov, og langt mindre om hvordan de kan oppdage nye muligheter, bygge nye virksomheter og finne
løsninger ingen har bestilt på forhånd. Som om fremtiden først og fremst kommer til oss som en bestilling som skal ekspederes, og ikke som noe mennesker faktisk er med på å forme.
Selvsagt skal ikke staten være likegyldig til hva folk studerer. Den skal sørge for kvalitet, tilgjengelighet og et sikkerhetsnett som gjør det mulig å ta risiko. Men den skal ikke late som om enhver utdanning har krav på et tilpasset arbeidsmarked i enden. Hvis du utdanner deg til noe det ikke finnes arbeid i, kan ikke den første refleksen være at staten har sviktet. I et fritt samfunn må også enkelte bære brorparten av risikoen ved egne valg.
Det er en hardere tanke enn norsk politikk ofte liker. Men den er også mer voksen.
Alternativet er et samfunn der staten både skal styre hva du bør studere, skjerme deg mot konsekvensene av å velge feil og kompensere stadig flere for at arbeidslivet endrer seg raskere enn politikken klarer å følge med.
Det er ikke et offensivt samfunn. Det er et samfunn som gradvis venner seg til å administrere sin egen usikkerhet.
Spørsmålet er ikke bare hva samfunnet trenger fra unge. Spørsmålet er om høyere utdanning skal danne selvstendige mennesker eller levere kompetanse på bestilling. Hvis svaret er det siste, har vi allerede gjort universitetene til noe mindre enn de burde være.
