Kjør debatt
På stedet hvil?
Psykiateren og aktivisten Frantz Fanon vokste opp i den franske kolonien Martinique. «Han er en viktig tenker, og kjent for å tydeliggjøre hva erfaring av rasisme gjør med dem som utsettes for det.»
I en passasje fra boka hans Black Skin, White Masks kommer dette spesielt til uttrykk. Episoden forekommer på en togreise på 1950-tallet. Fanon passerer et hvitt barn og moren, barnet peker på Fanon og sier: «Se, en svart mann!» og sier til moren at hun blir redd når hun ser ham. Fanon, som tenker at han i utgangspunktet er lik, oppdager plutselig at han aldri kan bli lik.
Hudfargen avslører ham, og han forstår håpløsheten i å skulle unnslippe århundrer med negative stereotyper om svarte som u-dyr, overseksualiserte og usiviliserte. Hudfargen gjør at han automatisk skrives inn i en historie av rasisme der svarte har blitt sett på som underordnet når det gjelder intelligens, atferd og moral – slags minusvarianter.
Videre skriver Fanon om de kroppslige reaksjonene og følelsene som vekkes i ham etter hendelsen. Han beskriver sjokket når han forstår at han aldri vil bli anerkjent som franskmann av franskmenn. Han blir kvalm, skamfull og rasende. Han føler seg fanget i den negative stereotypen og ser ingen vei ut av det.
Denne passasjen er så uhyre viktig, da den viser sammenhengen mellom det sosiale og psykiske, hvordan negative stereotyper og identitetsposisjoner kan bli en del av selvbilde til de som utsettes for rasisme, og hvordan svarte mennesker/andre minoriteter som pakistanere for eksempel blir klar over og tar inn hvordan omverdenen ser dem – og hva det gjør med deres selvforståelse og blikk på verden.
Jeg er så klart ute etter å tematisere Simen Velles politiske rådgiver, Hårek Hansen, og hans utspill om Pakistanere som ikke bør få flere barn ettersom de målbart er minusvarianter – og med denne passasjen understreke at det verken er FrP eller Velle som er noe offer i denne saken – på tross av det så klart er det de prøver seg på i media.
Frantz Fanon ble født så tidlig som i juli 1925, snart så mye som 101 år siden, og resignert lurer jeg på hvor langt vi faktisk er kommet i kampen mot rasisme den dag i dag.
