Jeg skulle lært meg å sette grenser tidlig

Jeg hadde knapt fylt seks år da moren min lærte meg at jeg er like mye verdt som broren min. Sjåføren som kjørte oss til skolen i Saudi Arabia var uenig. Jeg fikk ikke sitte i forsetet. Broren min fortjente det. Forvirret fortalte jeg det til mamma. Jeg husker fortsatt hva hun sa: «Gutter og jenter er likestilte». Du har like stor rett til å sitte foran som broren din.

For første gang lærte jeg hva det vil si å sette en grense.

Jeg var for ung til å forstå hva kvinners rettigheter innebar. Likevel skjønte jeg at ordene hennes betydde noe. Den kvelden pugget jeg ordene hennes, slik at jeg kunne si dem til sjåføren dagen etter. Allerede da plantet hun et frø i meg: Grenser må settes tidlig.

Mangfold som styrke

Som elleveåring kom jeg til Norge. Ung nok til å kunne finne min plass i et nytt samfunn, men gammel nok til å huske hva jeg hadde med meg da jeg forlot Kabul. Jeg husker fortsatt dari-timene på skolen i Kabul, og hvordan jeg strevde med å lære pashto, et av Afghanistans offisielle språk. Det var også moren min som organiserte ekstra undervisning for meg og broren min, fordi hun ville at vi skulle mestre språket.

Smittet av mors kjærlighet til litteratur, språk og samfunn ble det naturlig for meg å lære norsk med hele hjertet. Hun pleide alltid å si at språk er nøkkelen til dører som ellers forblir lukket. Derfor ville jeg ikke bare forstå språket. Jeg ville bryte gjennom barrierene, slippe til, men kanskje aller mest høre til. Da jeg kom til Norge, føltes ikke forskjellene utfordrende med en gang. Jeg var et barn. Jeg lærte språket raskt, fant meg til rette og gjorde det barn ofte gjør: Jeg tilpasset meg.

Det var først i tenårene jeg begynte å kjenne på hva det egentlig betydde å være annerledes. I lang tid føltes det som om det var nok å snakke godt norsk. Som tenåring har man ofte et sterkt ønske om ikke å skille seg ut fra de andre. Men i ettertid har jeg innsett at samfunnet ikke bare tåler mangfold, det blir rikere av det. Den indre stemmen i hodet mitt skulle aldri få definere grensene for hvem jeg var. Jeg skulle aldri la usikkerheten eller stillheten definere mine meninger, eller hindre meg å være stolt av hvor jeg kommer fra.

Nå, i voksen alder, innser jeg også hvor mye det har betydd for meg å se verdien i den andre kulturen jeg er vokst opp med. Alle middagsselskapene hjemme, preget av gjestfrihet og en dyp omsorg for andre. Å være afghansk handler for meg om tekulturen, kvelder med diktlesning, og tanken om at du aldri skal legge deg mett hvis naboen din går til sengs med tom mage.

Stille tilskuer

Men blant all usikkerheten var det én ting jeg visste helt sikkert: Skolen betydde alt for meg. Jeg visste at muligheten til å gå på skole ikke var noe jeg kunne ta for gitt. Kommer du fra Afghanistan, vet du hvor skjør retten til utdanning kan være, særlig for jenter. Du vet hvor mye det betyr å kunne lese. Å kunne skrive. Å kunne delta. Samtidig var skolegangen i Norge også perioden hvor jeg ofte kjente sterkest på utenforskap.

Jeg husker timene i historie, politikk og menneskerettigheter. Jeg hadde mye jeg ville si, men turte sjelden å rekke opp hånden. En indre stemme minnet meg hele tiden på hvor trygg og selvsikker sidemannen min virket. Så jeg ble stille. Jeg lyttet til læreren og klassekameratene mine som snakket om demokrati og ytringsfrihet. Problemet var ikke språket. Problemet var at jeg aldri helt trodde at min stemme, som ung jente med innvandrerbakgrunn, kunne tilføre samtalen noe verdi.

I dag angrer jeg på den grensen jeg satte for meg selv. På hvordan jeg gjorde meg selv til en stille tilskuer i et rom hvor jeg egentlig hadde noe viktig å si. For spørsmålet er ikke hvem meningen kommer fra. Spørsmålet er hvem den berører, og hvilke perspektiver som ellers aldri ville blitt hørt. Derfor sluttet jeg aldri å stille meg selv det samme spørsmålet:

Hvor er jeg i denne fortellingen? og hvor er folk som meg i denne debatten?

Mangfoldig pensum i skolen

Historietimene handlet ofte om middelalderen i Europa, om renessansen og Vesten. Jeg lette etter noe jeg kunne kjenne meg igjen i, men fant det sjelden. Første gang jeg hørte om Mesopotamia og Silkeveien var ikke på skolen, men hjemme, gjennom det faren min fortalte. Hvis ikke han hadde plantet det frøet i meg, ville kanskje mitt syn på verden vært langt smalere.

Jeg skulle ønske jeg den gangen hadde turt å rekke opp hånden og spørre: Hvor er mennesker som meg i dette pensumet?

For jeg har lært at grenser ikke bare går mellom land. Noen grenser går gjennom klasserom og gjennom stemmen inni deg som forteller deg når du skal være stille.

Og kanskje er det nettopp de grensene som er de vanskeligste å krysse.

Jeg husker fortsatt den seks år gamle versjonen av meg selv. Jeg hadde akkurat lært meg å lese på dari, og hver helg satt hele familien samlet rundt frokostbordet mens jeg leste høyt fra avisen og lot som jeg var nyhetsanker. Jeg husker smilet til moren min når hun så på meg med stolthet, og blikket til faren min, som kanskje så en del av seg selv i meg.

Å være snillere med egne følelser

Afghanistan var en gang et kulturelt sentrum i regionen, preget av persisk litteratur, kunst og poesi. Byer som Balkh var sentre for læring og kultur, og poeter som Jalal ad-Din Muhammad Rumi er en del av denne arven. Landet lå langs Silkeveien, i skjæringspunktet mellom mennesker, språk, ideer og sivilisasjoner.

Det er femten år siden jeg sist var i Afghanistan, men minnene lever fortsatt i meg. Fjellkjedene. Frukthagene. Vinterferier med snø over Kabul. Et sted der ute finnes fortsatt den elleve år gamle versjonen av meg, løpende gjennom Kabuls gater sammen med andre barn.

Det jeg prøver å si, er dette: Ikke la dagens styre, krig eller ekstremisme bli den eneste fortellingen om landet mitt. Ikke la det sette grensene for hvordan du ser et folk, en kultur eller en historie som er så mye større enn det verden ofte får se.

Lenge følte jeg at det var noe galt med meg. Det tok tid å forstå hvor mye trygghet vi faktisk kan finne i hverandre. Å navigere gjennom livet er ikke enkelt. Det tar tid å lære seg å danse gjennom alt det livet krever av oss.

Men hvis det er én ting jeg har lært, så er det å være snillere med meg selv og mine egne følelser. Å minne meg selv på at jeg er god nok. Sterk nok. At den indre stemmen ikke skal få sette grensene, definere hvor langt jeg kan gå, eller hvem jeg kan bli.

En påminnelse

Jeg sier ikke at du ikke kommer til å feile. Du kommer til å falle. Kanskje kommer du til å slå deg hardt. Men når du gjør det, håper jeg du husker at det finnes mennesker som stopper opp. Mennesker som snur seg etter lyden av smellet, ikke av nysgjerrighet, men fordi de bryr seg. Kanskje fordi de selv har vært der en gang.

Jeg liker å tro at det er nettopp det som gjør oss til mennesker: Evnen til å se hverandre når noen faller. Evnen til å strekke ut en hånd.

Til Fatima. Til Henrik. Til deg som fortsatt prøver å finne din plass i samfunnet, fordi du føler deg utenfor, oversett eller glemt. Til deg som kjenner på at stemmen din ikke alltid får plass, eller at historien din ikke alltid blir sett.

Ikke la andres definisjoner av deg sette grensene for hvem du er, eller hvem du kan bli. For ofte er det først når vi tør å ta plass, sette grenser og møte hverandre med åpenhet, at vi virkelig finner ut hvor vi hører til.

Galvan Mehidi om å eie sin norskhet

«Religiondebatten sier ingenting om Bibelen, men mye om Norge»

«Hva kan vi late, kjedelige gen z-ere å skilte med, annet enn en ellevill høyrebølge og idealisering av tradisjonelle verdier?»