Religion
Lenge leve snille Norge!
Den nyoppblussede religiondebatten sier ingenting om Bibelen, men mye om Norge. Vi er nesten flaut glade i god stemning. Bra er det.
I USA har den kristne høyresiden tatt et grep over Bibelen i en grad som er vanskelig å se for seg hjemme i lille Norge. Donald Trump kalte nylig Pave Leo XIV for «svak mot kriminalitet» og publiserte et KI-generert bilde av seg selv som en helbredende Jesus-figur – selv om han så klart hevdet «fake news came up with that one» og at det egentlig skulle etterligne en lege. Krigsminister Pete Hegseth har Deus Vult – «Gud vil det» – kampropet fra korstogene tatovert over hele armen. Det hadde vært komisk om det ikke var så farlig.
Så kom motreaksjonen. Venstresiden er lei av at kristendom er høyresidens greie og sier tydelig at ingen skal ha monopol på Bibelen. Demokratenes James Talarico, for eksempel, stiller til senatet i Texas som tydelig progressiv og tydelig kristen. Da Hegseths «spirituelle rådgiver» Brooks Potteiger ba offentlig om at Gud skulle drepe Talarico, svarte han: «Jesus elsker, kristen nasjonalisme dreper. Du kan be for min død, men jeg elsker deg fortsatt». Han gjør det overraskende bra på målingene (for Texas å være). Nå er begge frontenes retoriske spyd smurt godt inn med religiøse budskap.
Norge er, som oftest, et lite mini-USA. Antallet nye innmeldinger i Den norske kirke øker jevnt, med en spesielt stor økning blant unge menn. Når flere får et forhold til kirken, øker også fristelsen blant politikere til å gjøre krav på den. Sylvi Listhaug begynte å bruke korssmykke etter at hun ble innvandringsminister, Per-Willy Amundsen har etterlyst et nytt korstog, og KrF-politiker Hadle Bjuland var ute i fjor med budskapet om at kristne verdier er bedre enn andres.
Det er med dette bakteppet at Rødt-politikerne Mimir Kristjansson og Sofie Marhaug har skrevet Sosialistenes guide til Bibelen. Sammen har de lest bøkenes bok og kommet fram til at kjernen faktisk er venstrevridd. Den innebærer nemlig nestekjærlighet, omsorg for de fattige og motstand mot rikdom. Her kommer våre egne Talaricoer!
Denne endringen burde jo egentlig bli møtt med ekstrem skepsis og kritikk. Talarico-eksempelet viser hvor galt det kan gå med den offentlige debatten. Frontene blir hardere, og ingen blir mer enige. Jeg håpet i hvert fall inderlig at vi ikke nok en gang importerer amerikansk kulturkrig. Kan ikke disse sfærene holdes så langt unna hverandre som mulig?
NRK dedikerte forrige uke en Debatten-episode til hvilket parti Jesus hadde stemt på. Det er et tema som knapt kunne bli bedre designet for å underbygge den offentlige debatten og øke polariseringen. Men som svært interessert i både religion og politikk, forventet jeg likevel å kose meg. Det var dessverre påfallende hvor søvnig det var. Ingen turte å svare direkte på spørsmålet om hva Jesus hadde stemt på, og resonnementene sirklet seg tilbake til: «Alle vil jo løse fattigdom; vi har bare forskjellige teorier om hvordan det gjøres.» Det var overraskende kjedelig. Jeg kunne puste lettet ut.
Den liberale filosofen Lars Fr. H. Svendsen er et annet eksempel. Han var rask på å avvise Rødt-politikernes budskap og sa at «sosialismen vil primært fordele rikdom, mens kristendommen vil primært omfordele kjærlighet.» Det kommer kanskje til ingen overraskelse at Civita-mannen ikke ble overbevist av Rødt, men en mildere formulering skal du jo lete lenge etter. Over dammen ønsker de jo tross alt drap på hverandre til sammenligning.
Hvor ender vi opp da? To ting kan være sanne samtidig. Først bør vi frykte at debatten vår forvitrer inn i bibelversresiteringer og korssmykker. Men når vi er så snille med hverandre, er det forfriskende å se at to ateistiske sosialister tør å ta opp diskusjonen i offentligheten. Norsk venstreside har lenge vegret seg for religion mer enn motstandere, og ingen burde ha et retorisk monopol over en så grunnleggende del av samfunnet vårt.
Foreløpig er det altså ingen norske politikere som ber om at himmelen skal slå ned motstanderne
Likevel viser denne utviklingen aller mest noe om politikken vår: i en periode der retorikken hardner og kommentarfelt og trusler virker verre enn før, er det fint å se at politikerne er like kjedelige som alltid. Gudskjelov hvor bra vi har det.
Foreløpig er det altså ingen norske politikere som ber om at himmelen skal slå ned motstanderne. La oss håpe det varer. Lenge leve snille Norge!
