Kristen, muslim, ateist, eller alt på en gang

– Jeg kan alltid angre etterpå, så la oss kjøre. 

Det sier Ali Jones Alkazemi (25) om dagen for ett år siden, da han bestemte seg for å døpes som katolikk. 

Det siste året har man sett en økning i bibelsalget, en økt deltakelse blant unge i hverdagsgudstjenester, samtidig som den katolske kirken melder at flere unge menn konverterer til katolisismen. I både den norske og den katolske kirken snakkes det om en ny vekkelse blant unge. 

Skal man tro samfunnsforskerne, kan det skyldes at unge søker mot trygghet, stabilitet og tradisjon i en stadig mer urolig samtid. Men Ali Jones Alkazemi, doktorgradsstipendiat på Det teologiske fakultet (TF) ved Universitetet i Oslo, og aktuell debutant med boka «Jeg, en kristen-muslimsk ateist», har et annet perspektiv. 

Fra islam til kristendom?

Universitas møter Alkazemi på kontoret han deler med andre forskere på ved Det teologiske fakultet på Blindern. Vinduene står åpne, og utenfor svaier trærne i vårsola. Her inne, mellom overfylte bokhyller og slitte lenestoler, har Alkazemi brukt utallige timer det siste året. 

Vanligvis kommer han på kontoret klokka åtte på morgenen og drar hjem rundt åtte om kvelden. Så lange har dagene måttet være for at han skal klare å kombinere livet som både forfatter og doktorgradsstipendiat. 

Resultatet av arbeidet ble boka Jeg, en kristen-muslimsk ateist, en bok som begynner med historier om Alkazemis oppvekst i et muslimsk hjem, og slutter med dåpsdagen i den katolske kirken. 

Boka slutter kanskje i kirken, men for Alkazemi er det viktig at ingen tror at boka handler om å finne etterlengtet fred og trygghet gjennom å døpes. Sånne bøker finnes det ifølge ham nok av.

– Sånne grusomme bøker som det her, sier han, og leter i bokhylla etter en kopi av Veien: Fra koranskole til folkekirke, av den danske forfatteren Naser Khader. For Alkazemi er Veien et eksempel på alt han ikke vil at boka hans skal være: En historie om hvordan en ulykkelig muslim fant veien inn i en perfekt kirke. 

Dåp og tigerbalsam

For Alkazemi har virkeligheten vært langt mer komplisert. Blant annet, forteller han, var dåpsdagen hans alt annet enn rolig.

– Jeg kjente at jo nærmere jeg kom, jo lenger unna ville jeg være, sier Alkazemi. Han kjente en veldig motstand i kroppen. 

– Jeg husker at jeg snakket med en nær venn og sa, «Katolikker er jo gale. Skal jeg virkelig bli katolikk?»

Likevel bestemte han seg for at han skulle døpes. Det var en rask prosess. 

– De brukte en liten skål til å helle litt vann i håret mitt, så smurte de noe på panna mi. Det luktet tigerbalsam. 

Og så var det gjort. Motstanden han kjente på, forteller Alkazemi, kjentes litt som spenningen man føler før man står ved en viktig terskel. Litt som å balansere på kanten av en klippe. Følelsen ga ham lyst til å ta sats. 

Verden som et geitenys

For Alkazemi har motstand alltid vært en del av trosopplevelsen. Han vokste i en familie som praktiserte sjiaislam. Som barn ble han fortalt at Gud var størst, og menneskene små i forhold. Han hørte tidlig et kjent sitat fra profeten Muhammeds fetter, Ali ibn Abi Talib, om akkurat hvor små: Verden, skal han ha sagt, er intet mindre enn et geitenys. 

Det var noe med den ideen som lugget. Om verden var så liten, hadde egentlig noe av det han gjorde som menneske, noe å si? Er ikke en skapning som er så stor, litt langt borte, og litt for overlegen? Som ungdom fikk han også flere venner som ikke var religiøse, og beveget seg gradvis mot en ateisme preget av nihilisme, en filosofisk retning som argumenterer for at lover er uten objektiv mening, hensikt eller vesentlig verdi. 

– Tittelen på boka er jo Jeg, en kristen-muslimsk ateist. Men skulle jeg lagt til noe annet der, kunne jeg nevnt nihilismen òg. 

Den store interessen for nihilismen kom da han gikk på ungdomsskolen. Ideen om at verden var liten i forhold til Gud, ble til ideer om at livet egentlig er meningsløst i det store bildet, og at handlingene man gjør har lite å si. Dette er tanker som Alkazemi fortsatt er interessert i, både som del av kristendommen og islam. Men den absolutte nihilismen gikk han gradvis vekk fra. 

Religion som poesi

Jeg fikk noen veldig gode erfaringer, etterhvert som jeg ble ungdom, forteller han om årene etter, da han gikk på videregående. 

– Jeg ble behandlet veldig godt av folk, og jeg begynte å erfare mye mer at folk var glad i meg, og ønsket at jeg skulle være til stede. Man klarer liksom å ikke ville dø, da. Og å ikke synes at alt er så dritt hele tiden. 

Han forteller at noe av det han begynte å gjøre, var å kanalisere ideer om nihilisme inn i religion. 

– Det blir til en slags poesi om hvor meningsløst livet er, og hvor idiotisk og uforutsigbar Gud er, på en måte. Og det kunne bli en slags litterær virkelighet jeg levde i. 

Det var på den samme tiden han begynte å interessere seg for kristendommen. Kjæresten Alkazemi hadde på videregående, var fra en kristen familie. Det begynte med at han interesserte seg i kristne trosspørsmål for å kunne utfordre henne. Gradvis oppdaget han at det fantes ting i kristendommen som også genuint interesserte ham. 

Alkazemi smiler blant annet mens han snakker om delen av det gamle testamentet som man kaller Klagesangene.

 – Det er jo veldig stor plass for å være emo der. 

Fraværet av brytninger

Boka snakker både om det å være muslim, ateist og kristen. Likevel legger Alkazemi vekt på at det ikke er en bok som handler om å forlate en religion for en annen, eller å bryte med sin muslimske familie. 

– Det er mange som har vært veldig interessert i at jeg skal ha en type krangel med familien min, sier han og fortsetter: 

– Det har egentlig plaget meg før. Jeg har møtt kristne som får vite at jeg har muslimsk bakgrunn, så blir de med en gang sånn «Fy faen, går det bra med deg?»

For Alkazemi ble det en slags spenning mellom en omverden som forventet at han måtte bryte med familien, og den faktiske realiteten: Han og familien har snakket om og diskutert troen hans åpent i alle år. 

– Har familien lest boka ennå? 

Han ler litt. 

– Nei, de leser ikke. Men jeg har gått gjennom stedene jeg nevner dem. Jeg er veldig opptatt av at de vet at det er fine ting jeg skriver om dem. Jeg håper de virker veldig kule når man har lest den. 

Følelsen av å føle seg fremmed, og ikke helt forstått, i den norske kirken, gjorde imidlertid at Alkazemi så til andre steder for å utforske kristendommen. 

– Jeg liker å gå i den norske kirkes gudstjenester, det er fint det òg. Men jeg har bakgrunn som fattig utlendinggutt, og så er det folk der med bunad. Jeg føler de klassemotsetningene veldig hardt. 

En «restkirke»

På tross av at det er mye han er uenig med i den katolske kirken, forteller Alkazemi at stemningen der er en annen. De fleste katolikker i Norge har enten konvertert i løpet av de siste årene, eller har bakgrunn fra andre land. Resultatet er en kirke der det føles som alle har til felles at de kommer fra andre steder. 

– Det var en katolikk jeg snakket med, som sa at den katolske kirken var en «restkirke», og at det var derfor hun ble medlem. Det tenker jeg er veldig presist. 

På tross av at det er et fellesskap rundt annerledesheten, er det mye i den katolske kirken Alkazemi ikke er enig i. Blant annet snakker han om det han opplever som et tydelig høyrekonservativt miljø innenfor kirken, og unge menn som blir dratt mot kirken på grunn av konservative politiske idealer. 

– Det er jo det som har vært mitt største problem, vil jeg si. Det er noen av dem jeg føler jeg ikke kan ta en kopp kaffe med en gang, fordi det blir så intenst politisk. 

Kristen, muslim, ateist, nihilist 

Når Alkazemi blir spurt om at han angrer på at han ble døpt, eller om han fortsatt vil identifisere seg som katolikk, trekker han på skuldrene. 

– Jeg vil ikke noen gang si til en journalist at jeg identifiserer meg selv som muslim, katolikk eller kristen. Det høres ut som det er en allergi eller noe. Det blir for enkelt. 

Han forteller at noe av målet med boka er å bevare det han kaller for en «ålethet»: Følelsen av at det er vanskelig å definere troen hans innenfor klare rammer, og at det er okay.

Det han er mest interessert i, er spenningene og motstanden som oppstår mellom ulike religioner og livssyn – og hvordan de korrigerer hverandre. 

For Alkazemi er det viktig å understreke at hans trosreise ikke bare handler om ham selv: – Jeg er et produkt av samfunnet. Jeg er et produkt av trender, av kulturen vår og av trendskifter på internett. 

Målet med boka er å si noe om nettopp det: Hvordan tro, og oppfatning av tro, påvirkes av et samfunn i stadig endring. Og hvordan det kan lede til en trosreise som ikke er så rett frem som man kanskje skulle tro.

Én av tre slutter:
Filmstudent ble tilbudt 65 kroner i timelønn

Radikal blant de konservative

Reagerer på islam-kritikk:
– Vi underviser i jødedom også, men det kritiseres ikke