Det koster å være fag

Faget het det, og gråt da det ble født. Men alt da det satt oppreist på morens fang, lo det, og når de tente lys om kvelden lo det så det sang, men gråt når det ikke fikk komme bort til det. «Av det faget må det bli noe rart», sa de. (fritt etter Bjørnstjerne Bjørnson).

Idealet om det opphøyde akademiske fags selvsagte rett til å eksistere har lenge vært under press. I 2003 fikk det et enda mer brutalt møte med virkeligheten ved innføringen av Kvalitetsreformen. Kravene som nå stilles til et fagmiljø har blåst liv i debatten rundt små og mellomstore fags eksistensgrunnlag. I noen tilfeller blir nedleggelse eneste alternativ.

«Fagdød» er et moteord i norsk akademia-debatt. I all hovedsak legger man i det at en eksisterende fagdisiplin krymper, deles opp, fases ut eller til og med forsvinner helt. Spesielt humanistiske fag har kjent dette på kroppen.

For mange kan selve prosessen fremstå som mystisk og innviklet, selv om den ofte er ledsaget av stor offentlig oppmerksomhet. Hos de ansatte vekker den følelser hinsides en hver omstilling på en hvilken som helst annen arbeidsplass. Hvorfor skjer dette?

Faget vokste og trivdes. Fikk egne tenkemåter og begreper, stammespråk og fortolkningsmodeller. Faget fikk mange studenter og halve forskningsbudsjettet. Til og med en egen faghistorie. Det bosatte seg på store institutter rundt om på landets universiteter, der det kunne se utover campuser i soloppgang og klaser av studenter som leste i Fagets bøker under grønne trær. Slik gikk mange gode år. Men en dag da Faget skulle til setra for å gjøre seg fet, tok det en snarvei gjennom en stor mørk skog. Der hadde det hørt at en ulv hadde bosatt seg. Det hadde hørt at ulven kalte seg Kvalitetsreformen.

Tidligere rektor ved Universitetet i Oslo (UiO), Arild Underdal, ledet universitetet gjennom innføringen av Kvalitetsreformen. Han sa den gang: «Et fag er i fare hvis det ikke produserer forskning, ikke har studenter eller ikke inngår i nettverk ». Holder påstanden stikk?

Kampen om faste ansettelser ved norske universiteter er hard. Der det tidligere fulgte midler med en konkret stilling, har fakultetenes budsjetter etter 20013satt rammen for den interne prioriteringen av faste stillinger. Utskiftningen i akademia er minimal, og ansatte som går av med pensjon representerer en sjelden sjanse til omprioritering. At det gjøres en nyansettelse når en ansatt pensjoneres er likevel ingen selvfølge. Et fakultet kan både velge å flytte midlene til stillingen til et helt annet fag eller ikke videreføre stillingen i det hele tatt. Et fag det ikke satses stort på, og som samtidig har mange (jevn)aldrende ansatte vil lett være i faresonen.

En dag Faget satt og speidet ut over riket sitt kom et sendebud fra Fakultetet. «Hvorfor har du så store øyne? Du likner jammen litt på Kvalitetsreformen», hilste Faget.

«Det er for at jeg skal kunne se deg bedre», svarte Fakultetet. «Men hør, Faget. Hvor mange studiepoeng har du egentlig produsert i det siste?».

Faget undret seg på hva dette skulle bety, da det hadde vært sikker på at det var gjevt nok at de studentene som leste dets bøker tyktes om det og ble meget lærde. «Hva mener du?» spurte Faget.

«Du har for få studenter og de er for langsomme. Jeg kan ikke fø dem alle. Du kan velge hvilke du vil beholde ».

Faget ble harm. «Vet du ikke det – at en hver synes best om sine egne barn? Det er umulig, det du ber meg om».

Kvalitetsreformen gjorde fag og undervisningstilbud mer følsomme for svingninger i studentantallet. Institusjonene belønnes økonomisk etter antall studiepoeng studentene tar, hvilke grader de fullfører, og om dette skjer på normert tid. Hvor mye forskning forskerne publiserer i bestemte kanaler er også kilde til økonomisk uttelling. Fag med store fagmiljøer som tiltrekker seg mange studenter vil produsere flere poeng, grader og publikasjoner, og slik være mer lønnsomme for fakultetene.

Å opprettholde et lite studieprogram som over tid har få studenter kan derfor være vanskelig å forsvare økonomisk. En form for utfasing er da å stoppe alt inntak av nye studenter, og tilby dem som allerede går der å fullføre graden sin, eller ganske enkelt legge ned doktorgraden, mastergraden og til slutt bachelorgraden – i den rekkefølgen.

Faget hadde vondt for å tro at det uten videre skulle miste studentene sine, og protesterte vel og lenge. «Men se!» skrek Faget, «Professorene mine lever! Og de har mange venner hos andre Fag og bidrar stadig til deres skattekister.» Fakultetet, som nå hadde både store øyne og ører, hadde kommet for å høre Fagets forsvarstale, og nikket samtykkende. «Ja, du synes å ha noe å fare med, Fag. Faktisk har vi en helt nyfødt Fag, en liten tronarving, kan man si. Mon tro om det ikke likner mistenkelig mye på deg? Dine professorer skal bidra mer der, så det lever lenge i landet og har fulle skattekister i kunnskapsdepartementets hvelv».

Unges studievalg endrer seg. En rekke tverrfaglige studietilbud har raskt blitt populære blant unge som søker høyere utdanning. Når et fag er lite populært, og emner legges ned, kan ansatte her settes til å undervise på relaterte tverrfaglige programmer istedenfor. Ett eksempel er biologi/kjemi-krysningen biokjemi, som mange søker seg til. Samtidig er det tradisjonelle faget kjemi (ved UiO) betraktelig redusert i løpet av den siste tiårsperioden.

Da vinteren kom kjente Faget det verke i leddene. Fagets studenter fant andre ting å ta seg til. Noen fikk tjeneste hos tronarvingen med de fulle skattekistene, og der hendte det fortsatt titt og ofte at de nevnte Fagets navn med kjærlighet. Men Faget selv satt foran peisen hjemme og så inn i glørne. Til det en dag var tomt for ved, og Faget oppdaget at armer og ben var så stive at det ikke lenger kunne reise seg for å hogge ny. Så der ble det sittende. Og har ikke noen funnet det så sitter det der enda.

Nedleggelser og reduksjoner gjort på norske universiteter de siste årene har rammet de humanistiske språkfagene særlig hardt. Konkrete eksempler er Universitetet i Tromsø, som har lagt ned mastergraden i fransk og tysk. Universitetet i Stavanger la ned bachelor og årsenhet i tysk og fransk i 2010. Ved NTNU er allmenn lingvistikk, språklig kommunikasjon, emner i italiensk, japansk og kinesisk foreslått nedlagt. Universitetet i Oslo la ned tegnespråk og tolkning i fjor, og har stoppet studentinntaket ved teatervitenskap.