Beef på norsk

Oslo, 1999. Vi snakker Gucci, ecstasy-fest, bulkete Volvoer, Nokia – og gryende gjengkriminalitet. I denne versjonen av Oslo møter vi Bæbs, en sympatisk antihelt av «havner stadig vekk i trøbbel»-varianten – en godgutt som er velsigna med noen ganske dårlige venner, folk han helst burde holdt på en armlengdes avstand.

Han bor med en mor han er glad i, og seriens enkle premiss er at Bæbs må skaffe penger (flus) for å få deres felles økonomi til å gå rundt. Derfra baller det selvfølgelig på seg.

Etter to TV-serier med Jonis Josef har Mikal Samuelsen blitt en jevn leverandør av OK pluss norske serier om å være innvandrer i Norge, og han kan nå legge krimkomedien Flus, som han har laget sammen med Madcons Yosef Wolde-Mariam, til i rekka.

Formen på plottet er et forviklingsdrama etter formelen what can go wrong, will go wrong, og settes effektivt opp av en svær duffelbag med skyldte penger som forsvinner tidlig i seriens forløp. Bæbs blir tilbudt verdens enkleste jobb for å få sletta gjelda si: han skal ta imot en bag, flytte den inn i en bil, og det er det hele.

Men han føkker selvfølgelig opp og mister læga, og så er Bæbs og co nødt til å navigere Oslos underverden for å redde seg sjæl. Generelt er skuespillerprestasjonene solide. Det serien kanskje gjør aller best, er å presentere et helt vell av karakterer med sine sterke særegenheter.

Omtrent i hver episode får vi en gjesteopptreden i form av en ny, fargerik skikkelse fra 90-tallets gangstermiljø – nesten som om man blir presentert med en ny boss å overvinne i et 90-talls dataspill.

Hovedrollene er godt castet – Filip Bargee Ramberg gjør seg godt som antihelt, og i tillegg har NRK klart å dra i land noen solide stjerner som bidrar til karaktersuksessen. Herman Flesvig får lov til å vise nye sider av talentet sitt i rollen som wannabe gangster Even Bakke (kodenavn «Party»), og Chirag Patel fra Karpe gjør en god figur i rollen som Asim, en av de rivaliserende gjenglederne.

Særlig Flesvig briljerer og står for mye av komikken i serien – når karakteren hans sier ting som «jeg veit ikke hvordan dere gjør det i Trøgstad, men her i Oslo er det jeg som fåkkings regjerer!» i et mer eller mindre prepubertalt stemmeleie, går assosiasjonene mine umiddelbart til humorklassikeren Terkel i knipe.

Plottet er et helt standard og ikke så veldig medrivende gangsterplott presentert på en ganske harmløs måte, med lite synlig vold på skjermen og få virkelig sterke scener. NRK tør ikke gå lenger enn det, altså.

Noen veldig sterk sosial dimensjon er det heller ikke ved det hele. Rasisme tas opp, men på en ganske overfladisk måte, og det er ingen særlig annen samfunnskritikk å skimte utover den litt velkjente historien om en sønn som tyr til desperate midler å ta vare på sin syke mor.

I sum er Flus gøy nok til at det er verdt å følge med videre med minst et halvt øye, men du kommer ikke til å grine verken av latter eller andre grunner. Du følger med på en mer «hva finner de på denne uka»-måte. Og det er helt greit, det.