Forskere i reprise

– Det er redaksjonene som er for fantasiløse. Det virker som det finnes lister over 15-20 personer som de store mediene ringer til når de skal ha noen til å mene noe, sier Knut Olav Åmås, redaktør i tidsskriftet Samtiden.

Åmås savner flere unge forskere i media, og mener redaksjonene må bli flinkere til å finne nye fjes med kompetanse.

– De bruker de samme folkene om og om igjen. Ofte etablerte akademikere rundt de 60 som vi har hørt til det kjedsommelige i tiår etter tiår, sier Åmås.

Satser ungt

Samtiden-redaktøren mener det er uheldig når en håndfull personer får dominere et felt. Det innsnevrer rammene for diskusjon, løsninger og synsvinkler. Åmås er opptatt av å finne nye navn.

– Vi gir spalteplass til nye, unge, ukjente og faglig solide akademikere, mellom de gamle og etablerte som fortsatt tenker nytt og godt, sier Åmås.

Resultatet er debatter som har gitt gjenlyd langt utenfor leserkretsen og inn i de store redaksjonene, som «Fredrik den Kåte», manglende utenriksdekning i norske medier og hard kritikk av maktutredningen.

Åmås vet at mange redaksjoner er klar over problemet med gjenbruk av kilder, og han har forståelse for at stort tidspress gjør at en tyr til de gamle og velbrukte. Likevel mener det likevel bør være mulig å lete bedre.

– Forskerne som går igjen har jo stipendiater og kolleger innenfor samme felt som de kan anbefale. Jeg vet at mediene ofte opplever at akademikerne sier nei, men jeg vet også at det finnes nok av mennesker som aldri blir spurt.

Ring meg!

– Om forskerene vil utvide den offentlige debatten, hvorfor sitte på kontoret og vente på at vi skal finne dem? Send oss en e-post. Ring! sier Christine Præsttun, journalist i Dagsnytt 18, Ukeslutt og Søndagsavisa.

Hun er ikke enig i at ansvaret for kildegjenbruket ligger på media alene.

– Det er et paradoks at forskere kritiserer og latterliggjør akademikere som stiller mye opp i media, samtidig som de kritiserer media for forflatning, sier Præsttun.

«Jeg får ikke sagt nok på ti minutter» eller «dette kan jeg ikke nok om» er de vanligste forklaringen hun får fra forskere som ikke vil på lufta.

– Det er universitetsforskerne som vegrer seg mest mot å uttale seg i media. Instituttforskere, fra for eksempel NUPI og PRIO, er mer avhengige av oppdragsforskning og profilering, og stiller villigere opp, sier Præsttun.

NRK-journalisten er klar over at journalistene har mentale kart over kilder som det er lett å ty til, men hun mener dette er et problem redaksjonen hun jobber i tar på alvor.

– Det er et dilemma; akademikerne vil ha tid til grundige analyser, mens journalistene trenger folk med god formuleringsevne som kan kommentere dagsaktuelle hendelser. Men jeg mener at både Dagsnytt 18 og Søndagsavisa gir plass til lengre refleksjoner, sier Præsttun.

Klippet i filler

– Når akademikere vegrer seg skyldes det ofte uheldige erfaringer; de føler at de blir brukt av pressen. Jeg har selv opplevd hvordan det er å bli klippet ned og satt inn i en dramaturgi en ikke kjenner seg igjen i. Dessuten krever medieopptredener mye tid og oppmerksomhet, sier Martin Eide, professor i medievitenskap ved universitetet i Bergen.

Medieviteren mener ikke det er noen stor fare for at høyt profilerte forskere får dominere med sine teorier; det kommer fort innlegg fra kollegene.

Eides undersøkelser viser at media foretrekker fag som kan gi klare tall og meninger. Det er lett å velge valgforskere fremfor sosiologer, som snakker om roller og dramaturgi. Forskere som kan leverer kjappe kommentarer til dagsaktuelle hendelser slår igjennom på bekostning av de mer ettertenksomme typene.

– Det er et større problem at media foretrekker bestemte fag og mennesketyper. Hvis de skråsikre og kjappe får råde grunnen alene, blir det et problem, sier Eide.