Stand up
Forventer mer fra Jonis Josef
Med utgangspunkt i motstand, selvironi og oppveksten i «landet hvor de lager hvite mennesker» tar Jonis Josef publikum med på en ærlig og usminket reise.
Det er over fem år siden Jonis Josef sist sto på en scene med et eget show. I mellomtida har livet tatt ham gjennom både opp- og nedturer; et mønster som har fulgt ham hele livet. Dette utgjør råmaterialet i Kaktus.
Kjernen i showet er at Jonis, etter en lang periode med massiv medvind, svever høyt. TV-serier på landets største kanaler, utsolgte show rundt om i Norge og et kjærlighetsliv i full blomst har plassert ham på toppen i livet. Og nettopp der, på denne selvsikre skyen, melder uroen seg. Når alt går så bra, må det snart gå galt. Det har han helt rett i. Forholdet rakner, avstanden til vennene øker, og Jonis kaster seg inn i mer arbeid, fordi det er det eneste han kan og vet. Til slutt sier kroppen stopp. Backstage før en opptreden får han en voldsom fysisk reaksjon. I en samtale med en komikerkollega, som også er lege, går det opp for ham at han har blitt utbrent, noe han humoristisk sier han trodde var forbeholdt hvite nordmenn. Han innser at han må gjøre noe.
Søylene
I ungdommen jaget Josef de store pengene, og i starten av tjueårene jobbet han i aksjemeglerbransjen. Han innså raskt at penger alene ikke kunne gi ham den lykken han ønsket seg, så han sluttet som aksjemegler for å følge sin egentlige lidenskap.
Dette er bakteppet når Josef tidlig i showet introduserer publikum for sine fem søyler: karriere, kjærlighet, venner, familie og selvet. Dette er søyler som må være på plass for at han skal leve det livet han ønsker seg. Det er disse han vender tilbake til når han senere møter veggen, og som fungerer som knaggene forestillingen er bygget rundt. Samtidig er det også her forestillingens svakhet blir synlig. Tidvis virker det som om Josef har glemt at søylene utgjør den røde tråden i forestillingen, og at vitsene skal springe ut av nettopp disse. Innimellom fremstår det som om han plutselig kommer på at materialet skal plasseres innenfor søylene, og nevner dem bare raskt etter vitsenes sluttpoeng. Søylene er i utgangspunktet gode knagger for å holde en rød tråd gjennom showet, men når de ikke brukes konsekvent virker det mer planløst og tilfeldig når de nevnes.
Hardtslående humor
Det betyr likevel ikke at showet mangler kvaliteter. Josef har mye på hjertet og balanserer sårbarhet og humor på imponerende vis. Han har solid publikumskontakt, med lekne utvekslinger med dem som har sikret seg golden circle-billetter på første rad. Til tider blir det riktignok for mye av det gode, og han kunne med fordel gitt sine beste vitser mer pusterom. En komiker av hans kaliber trenger ikke fylle et hvert øyeblikk av stillhet med prat og flere poenger.
For de som har fulgt Jonis de siste årene, kan enkelte vitser også fremstå som kjente, om enn i en litt ny drakt. Det er frustrerende å bli servert vitser man allerede har hørt, og det er rimelig å forvente mer nytt når det settes opp et eget show av denne størrelsen. Jeg har forståelse for at han benytter materiale som allerede er testet og som han vet fungerer. Men når han setter opp et soloshow etter så mange år, hadde jeg håpet at han utfordret seg selv mer, fremfor å lene seg på det han allerede vet gir respons.
Likevel lykkes Josef med det aller viktigste, som er å få folk til å le. Flere øyeblikk er rett og slett «slå-seg-på-låret»-morsomme, som når han sammenligner Marius Borg Høiby med Haaland.
Så er Kaktus verdt å se?Uten tvil.
