Vår felles fiendtlighet

Hele menneskeheten er preget av en felles uting – en uting som kanskje er uunngåelig for vår art: opphøyelsen av oss selv og de som er like oss, og vår fremmedfiendtlighet. Vi hever oss selv over andre, samtidig som «de andre» hever seg selv og over oss igjen. 

Naturlig nok er denne mekanismen svært effektiv for å skape sterke interne fellesskap, noe som antageligvis var gunstig for overlevelse før fremveksten av moderne samfunn. Men effekten av disse styrkede fellesskapene innenfor ulike grupper i et moderne globalisert samfunn, leder derimot til en rekke vederstyggeligheter som vi ser hver eneste dag. 

Et eksempel på dette er innvandringsfiendtligheten som er på fremmarsj i store deler av den vestlige verden. Den springer ofte ut av frykt og forenklede forestillinger om hvem som «fortjener» å være en del av fellesskapet. Men er det så overraskende at vi har problemer med å godta mennesker fra helt andre kulturer, når vi til og med har problemer med å akseptere mennesker oppvokst i samme kultur? 

Jeg har selv vokst opp på Oslo vest, og har hatt omgangskretser som både tilhører det «sossete» vestkantmiljøet og «hipstermiljøet» i sentrum. På videregående ble det raskt tydelig for meg at disse grupperingene hadde en rekke fordommer overfor hverandre. Vestkantgutta kritiserte den påtatte autensiteten og den slentrende stilen, mens hipstergutta kritiserte den overfladiske materialismen. Voksenlivet har til min store skuffelse ikke vist seg å være stort annerledes på denne fronten.

«Jeg kan ikke forstå hvordan noen kan stemme Fremskrittspartiet» har jeg hørt mang en gang. Men er det så vanskelig å forstå at noen andre har en helt ulik oppfatning av hva den beste politiske fremgangsmåten er enn deg selv? Hvis dette er tilfellet, burde det heller ikke være overraskende for deg at noen av Frps tilhengere har et problem med å akseptere folk fra andre kulturer – og motsatt. 

Fenomenet blir heller ikke bedre av sterke krefter, som arbeider for å holde oss splittet, slik at de selv kan tviholde på makten. Et eksempel på dette er Trump som dehumaniserer mennesker, gjennom flere foraktfulle uttalelser som «illegal aliens». 

Samtidig frykter jeg at vi i dag har beveget oss så langt inn i jakten på stimuli, at vi ikke lenger tar oss tid til å bli kjent med oss selv. Den enorme tiden de fleste av oss også bruker på doomscrolling forsterker dette, samtidig som det lammer en form for selvrefleksjon vi ellers kanskje hadde gjort i vår kjedsomhet. Sosiale medier gjør det heller ikke enklere for oss når det bidrar til å redusere mulighetene for gjensidig forståelse, gjennom sine ekkokammer-skapende algoritmer. Dette er grobunn for splittelse, i og med at refleksjon og selvransakelse er essensielt for et progressivt samfunn. 

Vi har alle et ansvar for å arbeide med våre egne oppfatninger, for det gjør vi ikke nok av. Ja, hvor ofte tar du egentlig oppgjør med egne holdninger? Og hvor ofte gransker du dine indoktrinerte oppfatninger av andre mennesker? De aller fleste tillater at sine perspektiver gror fast, som til slutt blir en del av en svært lite fleksibel identitet. 

Jeg tror at hvis vi som samfunn i større grad dyrker kritisk selvrefleksjon, vil vi stå langt sterkere enn vi gjør for øyeblikket. Vi burde også holde andre ansvarlige for deres fordommer, så vel som å møte deres kritikk mot oss selv med åpenhet og nysgjerrighet. Dersom vi kan få til dette tror jeg vi kommer en lang vei.