Paul Thomas Andersoner i storform
Med moderne filmklassikere som There Will Be Blood, Boogie Nights og The Master under beltet, har det vært knyttet store forventninger til Paul Thomas Andersons nyeste film, One Battle After Another. Du verden som han innfrir!
One Battle After Another begynner 16 år før filmens hovedhandling finner sted. Vi møter Bob Ferguson, spilt av Leonardo DiCaprio, og hans kjæreste Perfidia Beverly Hills, spilt av Teyana Taylor. De er medlemmer av den voldelige og revolusjonære undergruppen French 75. Det er en aktivistgruppe som går lengre i sin kamp mot urett og rasisme enn å dele ut flyers og signere opprop. Her utføres bombing, skyting og bankran.
Når Ferguson og Beverly Hills får barn begynner ting å gå galt. Hills blir arrestert og tyster ut resten av gruppen. Ferguson og datteren blir nødt til å rømme.
16 år etter, nå i vår egen tid, er Ferguson en rusavhengig, paranoid og washed up revolusjonær. Han lever under dekknavn med datteren som nå er tenåring. Filmens hovedhandling starter i det fortiden innhenter Ferguson. Herfra og ut blir det intense biljakter, shootouts, redningsaksjoner og mer.
Strålende prestasjoner
DiCaprio gjør kanskje karrierens hittil morsomste rolle som Bob Ferguson. Han makter å kombinere å være en progressiv antirasist, samtidig som han ikke henger med i tiden eller forstår seg på gen z. Hans gubbete skepsis mot datterens ikke-binære venner får salen til å bryte ut i latter.
En annen imponerende skuespillerprestasjon er Teyana Taylors tolkning av Perfida Beverly Hills. En revolusjonær dame med bein i nesa og en vill sexlyst. Hun vil blant annet ligge med Ferguson, like etter de har plantet en bombe som vil gå av om to minutter.
Den mest forskrudde karakteren i filmen er oberst Steven J Lockjaw, spilt til perfeksjon av Sean Penn. En fascistisk militærmann og evangelist, som samtidig er svært tiltrukket til mørkhudede kvinner. Penn evner å tolke Lockjaw latterlig, samtidig som karakteren forblir en skremmende antagonist.
Velorkestrert actionfilm med visse problemer
One Battle After Another er et solid håndverk. Manuset er sammensatt hele veien, alle scenene bidrar til å dra handlingen videre på en suspensfull og uforutsigbar måte. I tillegg til et velskrevet manus, består filmen av et intenst lydspor, visuelt slående bilder og et imponerende set design. Alt kommer sammen og danner et helt unikt filmspråk .
Filmen er også særlig godt klippet. Anderson viser godt skjønn i hvordan han styrer tempoet og intensiteten. Noen sekvenser er fullt med høylytt action, som når Ferguson desperat rømmer gjennom en voldsdemonstrasjon, med oberst Lockjaw og hans mannskap i hælene. Andre sekvenser er mer stillferdige, og kontrasterer de actionfylte. Anderson vet akkurat hvor lenge han skal stå i hver enkeltsekvens.
Dessverre blir filmen noe svakere mot slutten. Historien flommer over av forviklinger og vendinger, det er en av filmens styrker, det er det som gjør den så uforutsigbar. Men, når forviklingene til slutt avgjøres av rene tilfeldigheter framfor karakterenes handlinger, oppleves plottet mer fremtvunget. Det er som om Anderson har bestemt seg for hvor han vil ende opp og kaster inn den ene tilfeldige omstendigheten etter den andre.
Filmen får dog til det viktigste, nemlig å underholde kinopublikummet i 2 timer og 40 minutter. Den oser overskudd i alle ledd, fra regi, til manus, til skuespill og foto, og er et friskt pust i Andersons filmografi. Det hadde ikke overrasket meg om One Battle After Another i fremtiden får status som en Hollywood-klassiker.