Gjenoppdageren

– Vi er nødt til å fortelle historiene våre på nytt for å forstå dem, sier professor Per Thomas Andersen ved institutt for nordistikk og litteraturvitenskap.

Denne uka bidrar han med en nytt ettbindsverk om norsk litteraturhistorie.

– Norsk litteratur består av felles historier som igjen er preget av både tradisjon og likhet. Den historiske bevisstheten er selv historisk, sier Andersen.

Teksten i sentrum

– Hva er det som er nytt i boken din?

– For det første har jeg valgt å plassere de ulike forfatternes tekster i sentrum. De forfatterne jeg har valgt ut har jeg også presentert sammen med et hovedverk. Dette gjelder spesielt forfattere på 1800-tallet. Tekstene bør vies en langt større plass enn det biografiske materialet, mener professoren og strekker seg lett over et tungtveiende manus på godt over fem kilo.

Andersen omtaler svenskevitser i vår egen tid. En måte å fylle hullene på, som han sier.

Lovende litteratur

– Jeg har dessuten tatt for meg Gulating-lovene under arbeidet med norrøn litteratur – fryktelig spennende. Lovene gir et tett bilde av hvordan det var å leve da, sier Andersen.

– Lovverk i en litteraturhistorie?

– Gulating-lovene består av fortellinger, dette illustrerer hvilket bilde man

hadde av jussen den gang. Folk sluttet fra enkeltsaker til allmenne lovgivninger. Den som husket enkeltsaker fikk komme til orde, fortsetter Andersen.

Det var en gang

– Å plassere folkediktningen innefor en periode er direkte misvisende, mener Andersen. Derfor har han plassert eventyrene to steder – under middelalderen og romantikken.

– Selv om vi vet at eventyrene er eldre, er det på grunn av det språklige nærliggende å omtale eventyrene også under romantikken. Folkediktningen lar seg ikke plassere ett sted; den følger de litterære strømningene, mener Andersen.

Søtladent

– Ridderdiktingen er de facto skrevet i Norge – mye under Håkon Håkonssens tid. Den ble oversatt fra norrønt til andre språk og siden glemt her nord. Lenge anså man nemlig den sydlige ridderdiktingen for å være søtladen. Hans Kinck omtalte den for eksempel som «Det kom noe sentimentalt og veikt fra Sør-Europa», forteller Andersen.

Sånn sett gjorde Andersen en oppdagelse. Blant annet med det han kaller «den første norske romanen» – Tristans saga ok Isondr, bedre kjent som

Tristan og Isolde.

– «Heller barskt og karskt!» lød lenge slagordet, siterer Andersen.

Hva med kvinnene?

– Ja, hva med kvinnene?

– Har du gravd frem noen ukjente kvinnelige forfattere?

– Det finnes allerede både en nordisk og en norsk kvinnelitteraturhistorie.

Men de kvinnelige forfatterne jeg omtaler har jeg gitt en betydelig posisjon i forhold til hva som har blitt gjort tidligere, understreker Andersen.

Han trekker frem Camilla Collett og Cora Sandel.

Sjangergjennombrudd

– Collett og Sandel er interessante også i et modernistisk perspektiv. Her holder det seg ikke å lese bare

Amtmannens døtre. Eksempelvis er Camilla Collett en fremragende essayist lenge før essaystikken blir etablert som sjanger.

– På hvilken måte?

– Etter mannens død reise hun verden rundt med det hun kaller « et sort skrin». Her oppbevarte hun reiseskildringer og essays. Colletts essays er et bilde på det moderne jeget: uten fast tilhørighet men skaper seg et eget liv.

– Og Cora Sandel omtaler du som musikalsk?

– Fransk på norsk, var ordene om jeg husker rett. Sandel er både urban og

europeisk. Jeg har brukt henne og Axel Sandemose som emblemer på mellomkrigstiden fremfor det tradisjonelle som ofte er å trekke fram Sigurd Hoel.

Samisk litteratur

– Problemet med den samiske litteraturen er at den ikke har alt nedskrevet. Dessuten er den per definisjon ikke skrevet på norsk språk. En annen ting er at mange samiske forfattere skriver på norsk, noe som ikke gjør saken uproblematisk, sier Andersen.

Derfor mener Andersen det mest spennende vi står ovenfor i dag nettopp er tekster forfattet av nordmenn med innvandrerbakgrunn.

– Innvandrere som har kommet til Norge eller nordmenn med

innvandrerbakgrunn kommer til å skrive spennende litteratur. Dette ser vi tydelig i andre land. Det skjer noe spennende når kulturer og litteratur møtes, bare tenk på Salman Rushdie, ivrer Andersen og konkluderer:

– Jeg tror norsk litteratur vil få en ny blomstringsfase.