Leder
En hinderløype verre enn Kafka
Universitetet i Oslo (UiO) er den største utdanningsinstitusjonen her til lands, med nærmere 27.000 studenter og over 7000 ansatte, og med et budsjett på over seks og en halv milliard kroner.
Dette er ikke en småfisk, og derfor er det avgjørende at Universitas, som studentenes vaktbikkje, kan se dem i kortene og stille dem til veggs når det trengs. Men det saboterer Universitetet gang på gang.
Alle offentlige organer plikter å gi de som ønsker det innsyn i dokumenter med mindre det er en særskilt grunn til det motsatte. Det betyr at pressen, men også enkeltpersoner som den gjengse student, kan be om å få tilsendt dokumenter som varsler, brev eller søknader. Vanligvis skal innsyn i dokumenter gis innen tre og senest fem virkedager. Dette kan jeg ikke huske å ha opplevd at har blitt overholdt av UiO en eneste gang i min karriere som Universitas-redaktør. Her er UiO verst i klassen.
I ukas avis kan du lese om hvordan UiO har unnlatt å svare på flere innsynskrav redaksjonen har sendt i løpet av høstsemesteret. Dette mener tre eksperter på offentlighetsloven er klare lovbrudd. At Universitetet først har begynt å svare etter vi gjorde det klart at vi skal skrive sak om lovbruddet, er ikke annet enn pinlig.
Hvis de vil, kan de. De bare gidder ikke
Når UiO ikke overholder sin del av samfunnskontrakten, stenger de dørene for en offentlig samtale om hva som foregår på campus. De nekter oss muligheten til å gjøre jobben vår, som nettopp er å passe på Oslos studentmasse. Ved å først svare på innsynsbegjæringene når de blir truet med dårlig omtale, tyder på at å følge loven ikke er høyt oppe på prioriteringslisten deres. Hvis de vil, kan de. De bare gidder ikke.
Selv unnskylder de seg med at det har vært «en svikt i interne rutiner», men vil ikke stille til intervju med Universitas. Med et massivt kommunikasjonsapparat bestående av 62 kommunikasjonsrådgivere, bør de klare å stille opp på et intervju for å se studentmassene i øynene og forsvare egne lovbrudd. Men heller ikke det gidder de. De nøyer seg med å sende en knapp e-post.
Kanskje tenkte UiO at de ville slippe unna med latskapen. Men vi gir oss ikke, til tross for at vi må manøvrere oss i en hinderløype av kafkaske dimensjoner. Det er kanskje bare meg, men jeg har større forventninger til en institusjon som er tuftet på opplysning og demokrati.