Den samme gamle visa:
– Visemusikken er tilbake, og kommet for å bli

Skvist rundt et bord på Vega Scene, bare noen timer før den siste konserten på årets sommerturné, diskuterer Hersleb Visekollektiv hvordan de best skal svare på Universitas’ sine spørsmål. I løpet av de siste årene har bandet  blitt en sentral del av visemiljøet i Oslo. Sammen arrangerer de konserter og kvelder med åpen mikrofon, som har blitt et samlingssted for både etablerte og nye musikere. 

Til tross for at bandet straks skal innta scenen på Hausmania for første gang, er stemningen avslappet. I kjent stil, kan det virke som, lander de på at det er best å intervjues som de gjør alt annet: i fellesskap. Og kanskje aller helst i kor. 

Det er ikke bare bare for en gruppe på seks å improvisere en setning sammen, men det betyr ikke at de ikke vil prøve. Snart har bandet, bestående av Erlend Wiggen Bliksrud (25), Åsmund Erichsen (25), Ingeborg Fjørtoft (24), Edvin Lie Skår (25), Sigurd Rogde (25), og Erling Wold (24), sagt et ord hver etter tur for å danne setningen: «Når vi synger sanger sammen er alle også kritikk». 

Gir det helt mening? Kanskje ikke. Men det gir et lite innblikk i hvordan gruppa liker å jobbe sammen. 

Lek i fokus

En god del av sangene deres er skapt gjennom ulike improvisasjonsøvelser, forklarer Rogde.

 – Vi er seks låtskrivere som ikke helt greier å skrive musikk sammen på en vanlig måte. Derfor har vi funnet på noen leker som blir en del av prosessen. Egentlig bare ting vi driver med fordi det er gøy å leke. 

De ler når de forteller om det de kaller «akkordleiken» og «ordleiken»: En komposisjonsteknikk der de randomiserer akkorder og ord, og bruker det som utgangspunkt til låtskriving. 

– Akkordene kan enten fungere veldig fint sammen og bli skikkelig bra, eller det kan bli skikkelig snodige greier, forteller Bliksrud. 

For gruppa er det ikke så farlig om det blir snodig. Målet er ikke nødvendigvis å lage det vakreste resultatet, men å finne nye måter å skape noe sammen på.

– Det er strengt forbudt å ta tilbake en akkord bare fordi noe annet høres bedre ut, sier Wold. – I alle fall om man har brukt opp sitt ene takeback. 

På jakt etter nærhet

Generelt er gruppa lite interessert i å følge algoritmer og trender for å skape en hit. En av grunnene til at de trekkes mot visesjangeren, er at teksten står i fokus. Det opplever de som en motsats til både musikkbransjen og kulturen i samfunnet generelt. 

– Jeg føler det er en god medisin mot det livet vår generasjon lever, med så mye inntrykkskaos og lettspist underholdning, sier Rogde. – Bare det å vite at nå skal man sette seg ned og høre på tekst, uten så mye annet rundt. 

Det at låtene både skrives og fremføres på akustiske instrumenter, mener de gir en egen nærhet til musikken. 

– Det gjør det veldig tilgjengelig å spille sammen, i kjøkken eller stuer, sier Erichsen. – Det skaper en slags intimitet. 

Prøver ikke å bli popstjerner

Visesjangeren har blitt stadig mer populær blant unge de siste årene, og grupper som Uld og Pumpegris trekker store publikum. Hersleb Visekollektiv tror populariteten skyldes at det er kort vei fra måten musikken blir skapt på, til det publikum faktisk får se på scenen.

– Mye av poenget med viser er jo at det er et ekte menneske som har skrevet en sang, og nå spiller det mennesket den sangen, mener Bliksrud. – Jeg tror folk liker hvor enkelt og greit det er. 

Kollektivet merker at denne enkelheten skaper en helt spesiell tilstedeværelse i rommet. Folk legger vekk mobilene for å lytte ordentlig, og de slipper følelsen av å bli solgt et produkt. 

– Jeg tror det er lett for band med veldig planlagte estetikker og målgrupper å bli veldig forbrukerrettet i det de lager, sier Bliksrud. – I stedet for at musikken bare er seg selv. 

For Hersleb Visekollektiv er det avgjørende at musikken deres lages på deres egne premisser: 

– Jeg tror det skinner gjennom at vi ikke prøver å bli popstjerner, men at vi spiller det vi spiller fordi vi liker det, avslutter Bliksrud. 

Tøys, tull og fjollete tekster

Fjørtoft tror at dagens interesse for vise- og folkemusikk er drevet av en lengsel etter det nære og upolerte. Det tror hun skiller den fra tidligere folkemusikkbølger, som den seneste på 70-tallet, som i større grad har vært politisk motivert.

Bandet forteller at de tidligere har fått kritikk for at tekstene deres ikke er politiske nok.

– Det hender vi har konserter der det kan sitte en gammel blitzer som har gledet seg til å høre ordentlig vise, som tenker «Faen, de synger jo bare tøys og tull og fjollete tekster», sier Rogde. 

Å skrive med en tydeligere politisk brådd, er uansett ikke et mål for gruppa: 

– Det er utrolig krevende å skrive gode politiske tekster, sier Fjørtoft. – Man kan ikke gjøre det “bare fordi”. 

I stedet tar de gjerne utgangspunkt i hverdagslige eller surrealistiske scenarioer for å røre ved dypere temaer. 

– En sang om noen som ikke dukker opp på øving, eller om en dronning – det er barnslige, litt tullete temaer, som brukes til å utbrodere noe dypere, forklarer Bliksrud. 

En brun og snodig bar

At de skulle bli akkurat Hersleb Visekollektiv, beskriver bandet som ganske tilfeldig. Flere av dem har kjent hverandre siden videregående, og bodde i kollektiv sammen i årene etter. Kollektivet ble et slags samlingssted, der ulike konstellasjoner av musikere møttes for å spille. Noen av de første sangene til det som skulle bli Hersleb Visekollektiv, ble skrevet på balkongen der.

Det var Johannes Granaas, bandets uoffisielle manager, som de beskriver som et syvende medlem, som først kom med ideen om å arrangere visekveld på baren han jobbet i, Hersleb Bar & Grill. 

– Vi tenkte det kunne vært lættis å spille der, fordi den er så sykt brun og snodig, forteller Bliksrud, før han skjærer en grimase og legger til: – Eller var. Rest in peace. 

Baren, som i dag er stengt, huset kollektivets første visekveld til fullt hus. Siden det har de fortsatt. I begynnelsen spilte de ikke som ett band, visekollektivet ble født av en samling av flere grupper. Duoen Wold Wiggen, trioen Vildebjønn Selskap, og Sigfiz opptrådte først hver for seg, før de innså at det ga mening å slå seg sammen. Om noen uker feirer gruppa treårsjubileum. 

Lavterskel og inkluderende

De siste månedene har bandet gått fra å arrangere visekvelder – kvelder der de inviterer band til å spille konserter – til også å arrangere viseklubb: Kvelder med åpen mikrofon der hvem som helst kan komme og spille. 

– Vi fant ut at det var en kjeller på Josefines Vertshus som ikke ble brukt, og tenkte at det var et bra sted å arrangere noe, forteller Lie Skår. 

Viseklubben har blitt en ny møteplass for musikere. Spesielt for dem som ikke er helt etablerte, eller ikke har begynt å satse på musikken ennå. Målet er at det skal være så lavterskel å spille som mulig: Ølet er billig og alt er lov, så lenge det er viser. 

– Det er noe litt mer lettbeint enn visekveldene, sier Bliksrud. –  Som publikum aner man jo ikke hva man får høre før man kommer. Det blir mye rart, og mye bra. 

For noen blir viseklubb første sjansen til å stå på en scene som musiker. 

– Det kommer mye dritbra fra folk som ikke har spilt så mye før, sier Rogde. – Det er fint at de har et sted der de kan komme og vise fram sine ting. 

Fellesskap på veien

De siste ukene har kollektivet tatt med visekveldene rundt omkring i Norge. Årets sommerturné, deres tredje i rekken, beskriver de som sin hittil beste. Til tross for at bilen var nær ved å bryte sammen på veien, fikk de for første gang gjennomført alle seks stopp uten frafall. 

– Døra falt av, forteller Lie Skår.

I Bergen hadde de konsert med innslag fra lokale poeter, og i Flatdal gikk de fra dør til dør for å invitere bygda på konsert i en lokal låve. 

Fellesskapet, og det lekne med å lage musikk sammen, er noe de håper å verne om i fremtiden. De avslører at et av målene deres er å lage et helt album med sanger basert på akkord- og ordleik. Og at det nesten definitivt blir en ny sommerturné neste år. 

Med seks gjennomførte stopp, en dør fattigere på turnébilen, er kollektivet klare for å ta fatt på høstsesongen hjemme i hovedstaden. Viseklubben ruller videre – og døra står åpen for de som måtte ha en låt på hjertet.