En feministisk propagandaavis

Året er 1972. Kvinnefronten har holdt landsmøte. Kort tid etter trykker Universitas et bilde av nakne kvinner sittende i et fruktfat. «Vær mer forsiktig med julefrukten i år», står det i bildeteksten. Bildet skal angivelig være fra en «fruktorgie i Kvinnefrontens hovedkvarter på Kringsjå». 

Humoren faller ikke i god jord blant en gjeng unge feminister på Blindern.

– Det eneste som stod om møtet, var fruktfatet. Et fruktfat med nakne damer oppi, sier Liv Finstad.

– Gutta hadde jo funnet sin etterfølger

Liv Finstad var 22 år, sosiologistudent og aktiv i Nyfeministene. Hun og noen andre har snakket om at noe må skje med studentavisa. Nå har de fått nok. 

– Det var veldig populært med underbuksehumor, på kvinners bekostning. Vi fant vel ut at nå måtte vi gjøre noe. Det ble ilden som vekket oss for alvor. 

På den tiden ble redaktøren valgt av Studenttinget. Det var heller ikke forventet at redaktøren skulle være politisk nøytral. 

– Vi ble valgt til et politisk og journalistisk prosjekt. 

Liv og vennene allierer seg med folk de kjenner på Tinget. Finstad blir deres redaktørkandidat.

– Mange pekte på meg fordi jeg hadde journalistutdanning. 

Den sittende redaktøren Arvid Weber Skjærpe og hans redaksjon hadde også pekt ut en kandidat, Ragnar Auglænd. 

– Gutta hadde jo funnet sin etterfølger. 

Finstad vinner valget med det hun husker som et overraskende trygt mandat. Noen stor konflikt kan hun likevel ikke huske. Auglænd gratulerte henne med seieren.

– Det var ikke så steilte fronter. Vi gikk vel ut og drakk øl. 

Feministisk propagandaavis

Over 50 år senere ligger alle avisene fra 1973-årgangen på kaffebordet hjemme hos Liv Finstad i Oslo. De er bundet inn i en blå perm, som vi blar i mens Finstad byr på kaffe og brioche. Hun stopper opp ved gamle saker og kjente ansikter. 

– Det ble et fryktelig intenst år. Jeg fikk ikke studert, ler hun. 

– Noen sier at dere gjorde Universitas om til en «feministisk propagandaavis», kjenner du deg igjen i den beskrivelsen? 

– Ja! I og med at vi ikke synes feminisme var noe skjellsord, så var det helt fint, ler Finstad. 

Det er ingen tvil om at 73-årgangen skulle bli noe utenom det vanlige. 

– De gutta hadde jo åpenbart ikke noe kvinnelig kjønnsperspektiv i det de holdt på med. Så derfor kan du si vi tok kraftfullt igjen i 73-årgangen. 

Død kvinne på trykk 

Med feministene i spissen fikk Universitas et nytt uttrykk. Likevel skulle avisa ha en allsidig tematikk. Lånekassen, studentboliger og andre klassiske studenttemaer ble skrevet om i fleng. 

– Vi skrev masse om studentpolitikk. 

Redaksjonen var full av samfunnsengasjerte studenter med kreative ideer, men ikke alle kom på trykk. 

– Det var selvfølgelig fryktelig mange ideer som bare landet på gulvet.

Hun smiler og blar gjennom avisa. 

– Det er jo av og til en underfundig humor. Den er ganske fin syns jeg, selv i dag. 

–  Husker du noen saker dere skrev om som skapte debatt?  

Finstad forteller om en sak de skrev om abort. 

– Der hadde vi jo noen veldig provoserende reportasjer som viste fram hva som skjer når kvinner er nødt til å bruke farlige metoder.

I utgaven publiserte Universitas et bilde av en naken død kvinne. Hun husker godt at saken vakte stor oppmerksomhet.

«Borgerlig perversjon» 

I 1972 ble homofili avkriminalisert, og Universitas omtalte saken flere ganger. Finstad peker på en reportasje de skrev i 1973. Her ble vennene hennes ble brukt for å illustrere alternativene til det heterofile samlivet. 

– Dette er min ekskjæreste Knut, dette er min gode venn Tor, dette er min gode venninne Lalita, og dette er Ulla, også en god venninne.

Hun husker at sakene om homofili skapte reaksjoner blant studenter. Reaksjonene kom i form av innsendte brev fra leserne eller som kommentarer i forbifarten på Blindern. 

– Dette er jo årevis før internettet var åpent. 

Selv i de aktivistiske organisasjonene hun deltok i, var spørsmålet om skeives rettigheter et tema som skapte splittelse. 

– Det var ikke enkelt å være lesbisk i kvinnebevegelsen, verken blant nyfeministene eller i kvinnefronten. 

Finstad ble selv medlem av Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) (AKP (m-l)) i 1979. Hun husker godt at hun oppfattet partiet som konservativt i starten. 

– AKP(m-l) hadde en uttalelse der sto at homofili var en borgerlig perversjon som ville bli avskaffet under sosialismen. Tror dere vi ble sinte på det, eller?

– En voldsom brytningstid 

Med kaffekoppen i hånden forteller Liv om tiden sin på Blindern på 1970-tallet. Hun beskriver perioden på en måte som raskt leder tankene til Dag Solstad sitt litterære univers, med AKP-ml, Kvinnefronten og politisk engasjert ungdom i sentrum.

– Det var en voldsom brytningstid. 

Det florerte av politiske debatter på Blindern. Studentene diskuterte på møter, i gangene og ikke minst på veggavisene. 

– Dere aner ikke hvor mye veggavisdiskusjoner det var. Det var helt vilt. Til og med gode venner diskuterte med hverandre på veggaviser.

Finstad beskriver en tid hvor det ikke var mangel på studentengasjement.

– Den ungdommelige klokketroen og uforferdetheten var jo en del av vårt modus operandi. 

– Det var heftige saker

På 1970-tallet var det flere saker som opptok Finstad, blant annet kampen mot pornografi. Sammen med kvinnesaksaktivist Unni Rustad jobbet hun iherdig med å nedkjempe pornoindustrien. 

– Kjenner dere til navnet Leif Hagen? 

Vi nøler og sier til slutt nei. Ingen av oss virker å kunne plassere navnet. 

– Han var den ubestridte pornokongen på 1970- og 80-tallet. 

Det var nettopp han, pornokongen, som ble Rustad og Finstad sin tydeligste meningsmotstander. Munnhuggeriet utspilte seg i mediene, og Finstad husker særlig godt én artikkel på lederplass i Aktuell Rapport, skrevet av pornokongen selv. 

– Jeg husker godt lederartikkelen der det sto at Liv Finstad og Unni Rustad skulle henges opp i en lyktestolpe og massevoldtas. 

Det var riktignok ikke akkurat det som sto i lederen. Vi fant frem til oppslaget der det står at Rustad og Finstad skulle henges opp på t-banestasjonen «til allmenn avbenyttelse»

– Det var heftige saker, sier Finstad. 

Ordskiftet var krast. Kampen mot pornoindustrien ble en viktig del av hennes politiske engasjement. Likevel mener hun at kampen langt på vei er tapt og at dette kommer til uttrykk i samfunnet vårt som hun mener er pornofisert. 

– Vi tapte katastrofalt.

På hvilken side?

Da året i Universitas var over, var planen å fortsette sosiologistudiene. Samtidig begynte Finstad å kjøre drosje for å tjene penger, og studiene ble etter hvert nedprioritert. 

– Vi var ni damer som kjørte i Oslo Taxi på den tiden, sier den tidligere redaktøren.

En stund vurderte hun å satse på drosjeyrket og bli drosjeeier. 

– Men jeg klarte å karre meg tilbake til universitet etter hvert. Godt hjulpet av min mor.

Tilbake på universitetet forsvant ikke det politiske engasjementet. Etter noen år ble Finstad professor i kriminologi, og har i ettertid forsket på voldtekt, kvinner i fengsel, prostitusjon, vold i nære relasjoner og særlig politiet. 

– Aktivismen og meg følger hverandre veldig tett. Jeg prøver å jobbe med noe som er betydningsfullt og som kan føre til en endring. Sånn har jeg holdt på stort sett. 

– Har det vært stilt spørsmål rundt nøytraliteten din? 

–  Ja, ja, ja!

– Det å få samfunnsproblemer fram i lyset, er jo også en måte å velge side på, sier hun. 

Finstad trekker frem den amerikanske sosiologen Howard Becker og artikkelen «Whose Side Are We On?». For henne handler spørsmålet om nøytralitet også om hvilke problemer forskeren velger å undersøke. 

På 70-tallet drev Politiets overvåkningstjeneste omfattende kartlegging av personer med tilknytning til AKP (m-l).

Finstad var en av dem. 

– Jeg har mappe, jeg. 

Da hun senere fikk innsyn i overvåkningsmappa, fant hun rundt tjue registreringer. Der fant hun spor etter telefonavlytting, og et grundig referat fra en 8. mars-tale i Bergen i 1980. 

– Det var et helt utmerket referat! humrer Finstad. 

Også en anmeldelse av en bok hun hadde skrevet lå i mappen hennes. 

– Overvåkningspolitiet leser bøker de også. 

Sexismespillet 2.0

En av sidene i 73-årgangen får oss til å stoppe opp. «Sexismespillet»,  står det over et brettspill leserne kunne klippe ut av avisa. 

– Jeg vet at folk spilte det, og hadde det kjempeartig. Vi måtte jo teste det ut vi også, så vi hadde det limt på papp, og laget kort og alt sammen. 

Vi blir sittende og studere spillet. Er det på tide å hente det frem igjen? Føye på med noen moderne eksempler? Finstad er med på ideen. 

– Sexismespillet 2.0? 

For å oppsummere året i Universitas, mimrer Finstad tilbake til den siste lederen i avisen. Overskriften husker hun fremdeles: «Vi angrer intet.»

53 år senere har hun ikke skiftet mening. 

– Jeg angrer intet.