Vår tid er forbi

I essayet «What lies ahead»? fra 2023 presenterer filosofen Slavoj Zizek to franske begreper for fremtiden: futur og avenir. Der futur er en fortsettelse av den veien vi som verden er på, er avenir et radikalt brudd som åpner for noe helt nytt. Zizek siterer filosofen Jean-Pierre Dupuy på at dagens retning er en dystopisk futur, med iboende kaos, økologisk kollaps og den alltid mulige atomkrig. Siden Zizek skrev dette i januar 2023 har Israel bedrevet folkemord på palestinerne, Russlands krigføring mot Ukraina har fortsatt, antall flyktninger i verden bare øker – og Donald Trump ble valgt til president i USA. 

Trump-administrasjonen startet 2025 med et ideologisk opprør mot Europa, manifestert i den nasjonale sikkerhetsstrategien som ble lagt frem mot slutten av året, der de hevder at Europa slik vi kjenner det står for fall - med mindre Magas likemenn vinner frem. Nå har amerikanerne bortført en statsleder, trukket seg fra en rekke internasjonale samarbeidsorganer og truer med å ta Grønland. Folkeretten er knust, og en verdensorden for ledere som Trump, Xi Jingping og Vladimir Putin trer frem.

I Europa formes debatten av Magas ytre høyre. Eksempelvis snakker til og med sosialdemokrater her hjemme i Norge om å være «realister» i møte med klima og innvandring. «Å være realist» betyr, ifølge dem, at vi ikke kan gjøre så mye med klima, ei heller kan vi hjelpe så mange på flukt. De ledende venstresidepolitikerne i Norge og Europa firer det hvite flagg. De har kapitulert. Hvorfor? I møte med Trump og hans kompanjongers verden har de på nytt akseptert premisser lagt av motstanderen.

I tretti-førti år har vi måttet bruke markedets språk. Konkurranse og markedslogikk hvor enn vi så førte til at de som allerede satt med vesentlige eierskap fikk mer penger – og følgelig mer makt. Mer makt ble brukt til stadig intensivering av et system som tjener dem med mest, på bekostning av folk flest. Dette er sånn sett en ganske elementær og åpenbar innsikt: Ressurser avgjør, som statsviter Stein Rokkan sa, og konsekvensene er rikingenes verden – de kan sitte med 119.000 milliarder i nettoformue mens vi er paralyserte i deres virtuelle verden. Samtidig lyder budskapet både her hjemme og der ute: Vi har ikke råd til velferdsstaten.

Gjør venstresiden ingenting med omfordeling av rikdom og makt, tar høyrepopulistene deres plass. Når politikk ikke skal handle om arbeid og kapital, når folk flest ikke får sitte igjen med mer av verdiene de skaper fordi politikerne ikke tør røre markedet, kanaliseres misnøyen mot «syndebukkene»: innvandrerne, klimafanatikerne, transpersoner, og det flerkulturelle. 

Tonje Brenna danser etter høyrepopulistenes melodi når hun vil ta et oppgjør med venstresidens «moralisme». Hennes og Arbeiderpartiets fremtid er dagens sammensmelting av rikingenes og høyrepopulistenes verdener. Denne veien er den dystopiske futur, en fullstendig kollaps for de sterkestes rett, en sjåvinistisk sivilisasjonskrig solgt inn som nødvendighet, men som bare er inntjenende underholdning for de veldig få.

Det vi trenger er med andre ord et radikalt brudd, et fremtidig avenir. Håpet jeg går inn med i et foreløping ganske mørkt 2026, er New York Citys nyvalgte ordfører Zohran Mamdani. I ham ser vi en venstreside som med selvtillit kan snakke om klassiske venstresidesaker. Igjen kan vi si at det ikke er en naturlig utvikling at verdens 500 rikeste i fjor ble 22.000 milliarder rikere. Disse har blitt rikere blant annet fordi maten i butikken er dyrere, og er for eksempel grunnen til at naturen utryddes. Deres rikdom kommer av din skjermtid og kongolesiske barns gruvearbeid. Grunnen er politikk.

Hva som skiller oss er ikke kultur, men makt, og vi – folk flest – må ta tilbake makten. Vi trenger ikke akseptere denne kaldere, hardere, mer uforsonlige verden, der de med mest får stadig mer. At færre og færre studenter ikke har råd til å betale husleie i Oslo er av samme årsak som at palestinere og eritreere flykter: det er dagens ødeleggende system. Så, alle Oslo-studenter: Protester, si nei, la oss sammen gå en annen vei.

New Yorks nye sjefssosialist