Hvorfor så skeptisk?

SKEPTISISME: Skeptikerbevegelsen har røtter tilbake til 1970-tallets USA, da den oppsto som en reaksjon på den okkulte eksplosjonen kontinentet opplevde, og den påfølgende medieoppmerksomheten overnaturlige fenomener fikk.

Siden den tid har skeptisismen spredd seg, og bevegelsen omfatter nå et internasjonalt nettverk av skeptiske organisasjoner. Men hvorfor må man være skeptisk til alt som ikke kan bevises vitenskapelig? Kan man bli for skeptisk? Og hva vil det egentlig si å være en skeptiker?

– En skeptiker er en person som evaluerer påstander kritisk ved hjelp av forskning og vitenskapelige metoder, og som tar i bruk rasjonaliteten for å avgjøre om en noe er troverdig eller ikke, sier Marit Simonsen, skeptiker og masterstudent i evolusjonsbiologi ved Universitetet i Oslo (UiO).

Hun er en av arrangørene bak Skepsiskonferansen Kritisk masse, som finner sted på Chateau Neuf til helgen. Målet ved arrangementet er å lære folk om skeptisisme og kritisk tenkning.

– En essensiell del av den vitenskapelige skeptisismen er også å vite hvilke påstander man skal godta og hvilke man bør være kritiske til. For de fleste er dette noe man lærer over tid, mens det hos andre sitter det mer naturlig. Vi ser det ofte hos barn som hele tiden spør: Hvorfor det?

Simonsen reagerer sterkt på hvordan norske medier behandler påståtte overnaturlige fenomener.

– Den offentlige debatten domineres av engler og healere. Når man lurer på hvordan Märtha klarer å snakke med de døde, så ringer man Snåsamannen, Tommy Sharif og Mia Gundersen, i stedet for å gå til forskningen og vitenskapen. Det er hårreisende, sier Simonsen.

Kjente skeptikere

En av dem som skal holde foredrag under konferansen er forfatter, fysiker og BBC-journalist Simon Singh. Ifølge Singh har skeptikerbevegelsen blitt mer og mer offensiv de siste årene.

– Tidligere var bevegelsen mer passiv. Folk brukte skeptisismen for å forbedre sin egen forståelse av verden. De siste fem årene derimot, har vi sett en mer aktiv skeptisisme, der bevegelsen går offentlig ut og advarer folk mot for eksempel å tro på alternative medisiner og behandlingsformer, fordi disse både kan være dyre og farlige, sier Singh, som blant annet har skrevet boka Trick or Treatment? Alternative Medicine on Trial.

– Men finnes det ikke enkelte typer alternativ medisin som har et vitenskapelig grunnlag?

– Gjennom forskning har man funnet ut at majoriteten av alternative medisiner ikke hjelper. Enkelte har til og med negative virkninger, sier Singh, og legger til:

– Vi skeptikere er ikke motstandere av alternativ medisin, vi er først og fremst tilhengere av vitenskapelige beviser.

– Svette og tårer

Av norske skeptikere finner vi blant annet religionshistoriker ved NTNU, Asbjørn Dyredal. Skeptisisme handler ifølge Dyredal om å lære seg de riktige verktøyene, som å kunne gjennomskue logiske feilslutninger, og å ha forståelse vitenskapelige arbeidsmetoder.

– Ofte kan det være kjedelig, og kun svette og tårer som må til for å finne ut om ting henger sammen slik enkelte påstår.

Dyredal trekker også frem evnen til å tilpasse seg som en viktig egenskap.

– Som skeptiker er jeg nødt til å skifte meninger fra tid til annen, og erkjenne feil når bedre undersøkelser og forskning kommer på banen.

Men det stopper ikke der. Forskning kan som kjent være subjektiv, og resultater bli styrt ut i fra forskernes egne interesser.

– Derfor er det helt nødvendig å kunne skille vitenskapelige metoder fra hverandre, slik at man kan skille skitt fra kanel innenfor forskningen. Man må kunne kjenne igjen fusk på lukten.

– Hvorfor er det viktig å være skeptisk til alternative behandlingsmetoder?

– I beste fall er det bare lommeboka som tar skade av litt alternativ behandling, demonutdrivelse og annet kvakksalveri. Men i de verste og mest ekstreme tilfellene ser vi kreftpasienter som unngår sykehusene og ikke lar seg behandle av annet enn alternative metoder. Dermed hender det at folk dør unødvendig, og i fryktelige smerter, sier Dyredal.

Tviler på akupunktur-kur

Akupunktur er en av behandlingsformene som skepsisbevegelsen er kritiske til, ettersom de mener at forskere ennå ikke har kommet frem til en endelig konklusjon omkring nålebehandlingens effekt. Derfor er Marit Simonsen mot en statsstøttet Akupunkturhøyskole.

– Det finnes ingen forskning som underbygger at akupunktur kan motvirke sykdommer. Akupunktur har fått dokumentert en viss smertelindrende effekt, men nyere forskning viser at det ikke har noe å si hvor nålene settes inn. Dermed er det ikke akupunkturens teorier som slår inn, men like mye ritualet og placeboeffekten, sier Simonsen.

Høyskolen har søkt om støtte fra Kunnskapsdepartementet de to siste årene, men har blitt avvist begge gangene, til tross for at den gir rett til lån og stipend i Lånekassen og er underlagt Studentsamskipnaden i Oslo.

Rektor ved Akupunkturhøyskolen, Hilde Skjerve, er uenig med Simonsen, og mener staten bør gi skolen økonomisk støtte. Hun har også tidligere etterlyst en begrunnelse for avslagene gjennom Universitas.

– Det finnes god forskning som viser at akupunktur kan ha effekt på visse sykdommer, men ytterligere forskning trengs før man kan konkludere. Derfor er det viktig at skolen får støtte slik at vi får økonomiske rammer til å forske videre, sier Skjerve, og fortsetter:

– I all vitenskap gjør man studier som gir ulike resultater. Man må reprodusere studiene for å komme frem til en endelig konklusjon. Man trenger flere bekreftende svar.