En siste langefinger til sykdommen

– Mannen hennes fikk kreft først i 2019. Så fikk Rikke, og så meg. Og så fikk mormor brystkreft da, men det var ingen som brydde seg om det. Det var liksom ikke noe nyhetsverdi, sier Truls de Lange (28). Han studerer på førsteåret på en master i språkteknologi på Universitetet i Oslo.

Truls sin storesøster Rikke ble diagnostisert med brystkreft i en alder av 26. Hun fikk fort beskjed om at kreften var uhelbredelig. Rikke kjempet lenge for retten til selvbestemt dødshjelp. Hun skrev kronikker, holdt tale utenfor Stortinget, og ble fulgt av TV2s videoserie «Siste Reis». Lovgivningsforslaget, kalt «Rikkes lov», har bidratt til å flytte den offentlige samtalen rundt selvbestemt dødshjelp. 

– Det å måtte la sykdommen bestemme når og hvordan du går, er jo også et tap. Du er uansett dømt til døden, men du får ikke ta eierskap over hvordan du er nødt til å se ut når du dør, og hvor mye av livet som da er blitt tatt fra deg, sier Truls. Han sto søsteren nær gjennom hele behandlingen. 

– Det var viktig for henne å kunne vise den fingeren til sykdommen og si «du skal ikke få lov til å bestemme når jeg dør. Det gjør jeg sjøl.»

Rikkes appell foran Stortinget i juni, sittende på en stol og med budskapet «Mitt liv, min død», ble Rikke de Lange kåret til årets taler i Norge i 2025, fra foreningen Ta Ordet.

– Sjuk jævel

Familien har en lang historie med kreftdiagnoser. I fjor ble Truls diagnostisert med lymfekreft, og de to søsknene gikk gjennom behandling samtidig. Truls ble frisk på et halvår, mens kreften til Rikke fortsatte. 

– Når vi begge var sjuke, snakket jeg og Rikke om hvordan dette kampbegrepet egentlig er helt tåpelig analogi. For en kreftpasient kan det sammenlignes som å dra på landskamp og heie på Ullevål stadion. Kampen er mellom helsepersonell og kreften, men selv er man bare i arenaen for det.

– Men jeg vil definitivt være enig i at Rikke vant, på ett vis, med tanke på hvor mye hun trosset sykdommen, sier han.

Tidligere i år inviterte Rikke til sin egen begravelse. Hun kalte den for fun-eral – en kombinasjon av fun og funeral. 

– Det var påbud med parykk og glitter, og forbud mot å grine. Da var det straffeshot.

Honningbarna kom, og spilte i parykk alle sammen. Og Rikke satt der i rullestolen, dopa på morfin, og med en GT i hånda, sier Truls om festen.

– Hun hadde jo lungebetennelse på det tidspunktet, og skulle egentlig vært innlagt. Hun sa at de må gjerne legge henne inn, men ikke på søndag, ikke på fun-eral. Sjuk jævel, altså.

De siste ukene

Kampen for å få innført selvbestemt dødshjelp har vært en personlig kamp for familien, og spesielt for Rikke.

– Hun sa det allerede i august: «Nå ville jeg vært borte for lenge siden hvis det hadde vært opp til meg.»

– De siste ukene kjørte jeg henne til fysio, og fikk henne inn i rullestolen og sånne ting. Da var det én gang jeg var med henne hvor hun var irresponsiv mesteparten av tida. Det var aldri godt å si hvor mye hun fikk med seg. Jeg husker jeg gikk hjem derfra og tenke: Nå er vi forbi det punktet hvor hun ville ha gått. Både fordi hun ikke hadde noen interesse av å bli hengende igjen som dette minnet her, og at nå trives hun ikke med å leve mer.

Rikke de Lange døde fredag, 3. oktober. 

– Er det noe mer her?

Truls og familien sitter igjen. De må stoppe seg selv fra å lete etter en mening i tapet. 

– Rikke døde samtidig som den sterkeste stormen i Oslo på 25 år. Det var farevarsel på Yr med gult og oransje over norgeskartet, og varselet hadde fasongen på en langfinger, forteller Truls. Han forklarer den meningsfulle tilfeldigheten. 

– Jeg tror 40 prosent av alle bildene av Rikke, så viser hun langefingeren. Det kunne få en til å tenke: Er det noe mer her? Så tenker man at det er en overnaturlig kraft som velger å gi alle disse tegnene, samtidig som de har valgt å gi en 26 år gammel jente dødelig kreft for å drepe henne i en alder av 32. Så hvis ikke det er meningsløst, så vet ikke jeg.

Bak ironien ligger en tretthet. For Truls har ikke det familien har vært gjennom ført til styrke, bare arr.

– De sier vel at det som ikke dreper deg gjør det sterkere. Men fy faen, det gjør deg bare skada. Alt det vi har vært gjennom i familien ... Min egen kreftsykdom ... Jeg føler meg bare skada. Så hvis noen prøver å komme her og si at alt sikkert har hatt en mening.

Så får de den av meg, for å si det sånn, sier Truls, og strekker ut langfingeren.

Rikkes familie har gjennomgående hatt en lett tone, og terskelen har vært lav for vitser om den mørke situasjonen. Det tror Truls har vært til hjelp.

– Galgenhumor er jo en måte å prosessere situasjonen på. Det viser at man er klar over hva som skjer. Det hjelper å avvæpne det litt. Men det kommer sikkert til å bli vondere nå, å tulle med kreft. Likevel vet jeg fra pasientperspektiv at det gjorde situasjonen mye bedre.

Også Rikke vitset mye om egen situasjon. 

– En dag hadde Rikke såpass store smerter at hun var helt borte. Da mannen hennes våknet, trodde han det verste og begynte å gråte. Da våknet hun litt til seg selv, og det første hun sier til ham, er «Stop crying, little bitch», forklarer Truls. 

Etter hennes død, forble humoren i familien.

I bisettelsen hadde hun furukiste som alle kunne male og tegne på. Jeg malte «Kan ikke stoppe meg fra å gråte nå, Little Bitch».

Sorg uten himmel

Familien tror ikke på livet etter døden.

– Vi er jo reinspikka humanister, hele familien. Jeg tenker jo at når folk dør, så forsvinner de faktisk. Det å forestille seg at de lever videre på en måte, det blir å bomme litt på poenget. For meg handler det om å innfinne seg med at den personen er borte. Da går sorgprosessen ut på å faktisk forsone seg. Jeg ser på det som å se realiteten i øynene.

– Noen ganger er det trøstende å tenke på at vi er en liten fjert i den store sammenhengen. Men blandet med den der at hvis jeg dør nå, så var det den eneste sjansen jeg fikk, på en måte. Men jeg tror ikke nødvendigvis at jeg kommer til å merke at jeg ikke eksisterer lenger, heller. Det er nok som å svime av, man klipper jo bare litt i tidslinjen.

Etter Rikkes død, har Truls og foreldrene fortsatt kampen. De publiserte Rikkes egen nettside, rikkeslov.com, og skrev forslag til lovendringer. 

– Familien tar videre det hun startet. Arbeidet hennes fortsetter nå.