Musikkanmeldelse
Kongen uten klær
Bully kunne representert hva Kanye har blitt, men beviser heller at mannen er lost.
Det er få mennesker i underholdningsindustrien som har blitt såpass store som Kanye Omari West. Siden 2003 har han sluppet dritbra album etter dritbra album. Men Kanye er ikke bare kjent for musikken sin, han er en karakter. Han stormer scenen på Grammy-utdelingen for å avbryte Taylor Swift, han sier slaveri var et valg, og bemerker at Hitler hadde noen poenger når det kom til jødene. Mannen er en løs kanon på dekk. Lenge har han klart å snike seg unna kontroversens alvorlige reprimander ved å slippe fantastisk, nyskapende musikk. Bully er ikke det.
Ideer uten gjennomføring
I kjent Kanye-stil er albumet stappfullt av ideer og energi. Åpningstracket «KING» er sterkt, og jeg smiler når jeg hører det for første gang. Et sample fra en gudstjeneste kombinert med en hard beat? Til tross for at denne mer gritty versjonen av Kanye ikke er på topplisten min, så tenker jeg til meg selv at han har tatt seg selv og musikken seriøst her. «PUNCH DRUNK» har en herlig soul-sample som ryggrad, og senere på «WHITE LINES» har Kanye samplet Stevie Wonder sin versjon av «(They Long to Be) Close to You», men har på en eller annen måte klart å endre teksten Wonder synger. Jeg mistenker at KI har hatt en finger med i spillet.
Det er vanskelig å forstå hvordan han i alle dager har fått med seg etablerte musikere som CeeLo Green og Travis Scott etter alt han har sagt i det siste. Mannen har prestert å bli persona non grata i England, men har enda pull i gamet. «FATHER» som Travis er med på er kul, men mangler likevel noe. Om det er beaten, teksten eller strukturen som ikke funker er jeg usikker på, men det er bare ikke helt der. Jeg er rett og slett ikke overbevist.
Et album uten identitet
Det kan man faktisk si om de fleste sangene på Bully, noe som gjør at platen mangler identitet. Bully er hverken brutalt som Yeezus, eller personlig som Ye. Det føles heller som at albumet er i limbofasen mellom karakteren han nettopp var, og karakteren han kommer til å bli. Etter å ha hørt gjennom platen et par ganger merker jeg at jeg fremdeles glemmer sangnavn, tekster og melodier. Ingenting fester seg.
«BEAUTY AND THE BEAST» er for eksempel en søt liten sang jeg trodde jeg kom til å høre mer på etter første gang den strømmet gjennom airpodsene mine, men så gjorde jeg bare ikke det. Den var ikke god nok, i likhet med de andre sangene. Særlig sangtekstene mangler sjel og særpreg. Det hadde jeg aldri trodd jeg skulle tenke om Kanye West.
Middelmådighet er en kardinalsynd
Jeg var superfan av Kanye, helt frem til Nazi-æraen startet. Det gikk fra at jeg fulgte med på alt mannen bedrev, til at han forsvant helt fra livet mitt. Begge VULTURES-albumene var rett og slett ikke mulig å høre på. Bully kunne vært et statement-album, som satte skapet på plass, og viste at de psykotiske anfallene er over for denne gang. Men albumet feiler av samme grunn som Kanye selv ofte feiler: mangel på disiplin.
Jeg kunne godkjent Bully om det var et sinnssykt dårlig album, som jeg ikke klarte å lytte gjennom, for da hadde han bevist for meg at han hadde prøvd på noe. Jeg hadde elsket om det var et dritbra et. Istedenfor er dette en kjedelig, helt middelmådig lytteopplevelse. Kanskje det er den sentimentale siden av meg som snakker, men vi som fans fortjener å få mer enn det Kanye gir – spesielt etter hvordan han har oppført seg de siste tre årene. Når musikken mister sin magi blir det vanskelig å skille kunsten fra kunstneren, for kunsten er kjedelig og kunstneren er jævlig.
