Filmanmeldelse
Lever opp til hypen
Med store stjerner på lerretet, og en eksperimentell og original regissør, er forventningene store. Romantiske klisjeer til tross, leverer Borgli et henrivende drama.
The Drama har hatt det du mildt sagt kan kalle en vellykket markedsføringskampanje. Filmplakaten av en bebrillet og liksom-overrasket Robert Pattinson, og leken Zendaya som viser fram forlovelsesringen, med påskriften «You are hereby invited to The Drama» har vært å se overalt. Spenning knyttet til bryllupet, selve høydepunktet i Kristoffer Borglis fjerde spillefilm, startet på den måten lenge før publikum inntok setene sine i kinosalen.
Ventetiden er over
Vi møter Charlie og Emma uka før bryllupet deres. De er travelt opptatt med alle slags bryllupsforberedelser som kommer med å være et vellykket par i en forstad til Boston. Emma, spilt av Zendaya, er full av påfunn, åpen og likefram, mens Charlie, spilt av Pattinson, utfyller henne med å være mer betenksom, men likefullt skarp og sjarmerende.
Det er en nesten for harmonisk verden vi trer inn i: Emma og Charlie jobber begge i kultursektoren, bor i et townhouse med vindeltrapp og hyller på hyller med bøker, og møttes ved at Charlie sjekket opp Emma på kafé på sosialt klønete vis… Hva kan gå galt?
Under en middag med formålet å smake seg gjennom menyen og vinen til bryllupet, innrømmer Emma og Charlie og deres beste venner, paret Mike og Rachel, spilt av Mamaodou Athie og Alana Haim, det verste de noensinne har gjort etter tur.
Jeg var spent på om det verste Emma noensinne har gjort ville sjokkere i den grad at det rettferdiggjør den påfølgende krisen paret kastes ut i, og, vel, dramaet som følger. Heldigvis gjør det det. Borgli lykkes med å legge et spinnvillt premiss for historien i The Drama.
Romantikk møter en mørk og uklar fortid
Det er en tydelig utfordring til publikum i vendepunktet: Hva er det verste du noensinne har gjort? Vet du egentlig om det verste din partner noensinne har gjort? Hvor godt kjenner du partneren din? Spørsmålet holder Charlie våken om natten, og hindrer ham i å kunne jobbe, smile på bilder, ligge med sin forlovede.
Filmen er full av romantiske minner fra forholdet. Det skaper en kontrast til mørke scener fra Emmas fortid, og Charlies forestillinger om hva Emma har gjort. Dette gir flere dimensjoner til fortellingen, samtidig som de uklare grensene mellom hva som er levd fortid og fantasi lar publikum lure på hvor drøyt det Emma har gjort egentlig er.
Pattinson er fantastisk som feige og analytiske Charlie, og spiller ham først som plaget, og så stadig mer ukontrollert, og framprovoserer både latter og gisp i salen.
Parets manglende evne til å prate sammen, og særlig Emmas motvillighet, gjør at spenningen mellom dem vokser seg større. Anspentheten mellom dem, og forviklingene som oppstår i alle Emma og Charlies relasjoner som følge av avsløringen. Det skaper et naturlig og oppslukende driv.
Borgli får fram vår trang til å heve oss over andre på imponerende vis ved at Charlie, Mike og særlig Rachel, fordømmer Emma. På samme måte fordømmer Emma Charlie når han mister sin moral av syne i skjær desperasjon ettersom bryllupet kommer stadig nærmere.
Suksess, tam eller balansert?
I Borglis tidligere filmer har han ofte tøyd strikken så langt at ubehaget blir så stort at man vrir seg i kinosetet. I The Drama er det derimot mulig å kose seg som publikum. Rammene dette dramaet utspiller seg innenfor er en slags øvre middelklasse drøm. Betyr det at filmen egentlig er litt tam?
Emma og Charlie framstår på den ene siden som smålige, feige og uærlige, men også troverdige og elskverdige på den andre. Det er denne balansen som gjør at filmen lykkes. Det rettferdiggjør også langt på vei den polerte overflaten.
Problemet ligger derimot i at den umoralske handlingen Emma har begått aldri egentlig utforskes. Hver gang Emma og Charlie er i nærheten av å snakke ordentlig i dybden om det, trekker Emma seg og vil bare glemme det hele. Hun klarer ikke å reflektere over hvorfor hun gjorde som hun gjorde. Her ligger en uutnyttet mulighet. Fraværet av alvor, gjør at selv om enkelte fremstillinger av vold føles ekle, får vi ikke dykket inn i hva som driver mennesker til å begå slike handlinger.
Slutten henfaller til en slags klisje som gir meg følelsen av å være tilbake i den romantiske komedien. Det framstår som et slags frieri til et amerikansk publikum. Det er heldigvis ikke så mye at det gjør hverken Borgli eller filmen tam – The Drama forblir veldig, veldig god.
