Filmanmeldelse
Drep deg tilbake på jobbmarkedet!
Deppa fordi du ligger dårlig an til å få drømme-internshipet denne sommeren? I No Other Choice løses det ved å ta knekken på konkurrentene!
Vengeance-trilogien. Joint Security Area. Thirst. The Handmaiden. Decision to Leave. En filmografi så bunnsolid at den burde være hevet over all diskusjon. Like fullt står regissør Park Chan-wook fremdeles uten en eneste Oscar-nominasjon. Nå er han aktuell med den mørke komedien No Other Choice – hans morsomste, men også mest menneskelige film hittil.
Ubehagelig presis satire
Filmen følger Han-su (Lee Byung-hun), en respektert arbeidsmann på papirfabrikken Solar Paper, som får livet snudd på hodet når han brått mister jobben etter 25 år. Han-su har gjort alt riktig: vært lojal, pliktoppfyllende og stabil, en mann som har innrettet hele identiteten sin etter arbeidets rytme og løfter. Når rytmen brytes, rakner også selvbildet. Hjemme forsøker han å opprettholde forestillingen om kontroll, både overfor kone, barn og seg selv.
Park skildrer hvordan et brutalt arbeidsmarked ikke bare ydmyker, men også forvandler. For Han-su blir den desperate konkurransen etter hvert så altoppslukende at selve tanken på andre jobbsøkere plutselig fremstår som en trussel.
Derfra dras filmen gradvis over i en bekmørk komedie gjennom moralsk sammenbrudd. Han-su innser ironisk nok at den sikreste veien tilbake inn i arbeidslivet ikke nødvendigvis er å være best kvalifisert, men å sørge for at rivalene forsvinner. Det er i dette spennet mellom det hverdagslige og det groteske at No Other Choice virkelig biter fra seg: filmen er hysterisk morsom, men også ubehagelig presis i sin satire av et samfunn der menneskeverdet må vike for beinhard konkurranse.
NEON-plakaten
Heller ikke No Other Choice klarte å sikre Park en nominasjon hos Oscar-akademiet. Kanskje sier det mer om Akademiet enn om Park. Filmselskapet NEON, som sto for den nordamerikanske lanseringen og markedsføringen av filmen, var lite fornøyd med Oscar-snubben.
De svarte med den avbildete plakaten, som viser hovedpersonen Man-su i et av filmens morsommere øyeblikk.
Plakaten spiller på «For your consideration» – kampanjegrepet rettet mot Akademiets medlemmer i nominasjonssesongen – som nå lyder «F your consideration». Øverst står «A snub above the rest»: et bitende svar på at en av samtidens mest stilbevisste regissører fremdeles ikke anses som nominasjonsverdig av Akademiet.
Stilsikker skadefryd
For denne filmen er både nominasjons- og prisverdig, og har allerede bevist det ved å knabbe til seg en rekke priser utenfor Hollywoods selvhøytidelige priskarusell.
Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Park vet nøyaktig hvor han skal plassere kameraet, og enda viktigere: når han skal la det stå stille.
I No Other Choice blir hvert utsnitt ladet med mening. Erotiske nærbilder, kliniske totaler og presise bevegelser gjennom rom og landskap gjør selv de mest hverdagslige handlingene nervøse, morsomme eller direkte truende. Vi følger hovedpersonen i alt fra absurde Facetime-samtaler til bunnen av et ølglass, som et dyr som prøver å bryte fri fra fangenskap. Han-sus gradvise forfall registreres med en nesten stilsikker form for skadefryd fra Parks side.
Et siste stikk
Det mest slående med No Other Choice er at Park aldri gjør Han-su til et rent monster. Ler Byung-hun spiller ham med en blanding av stakkarslighet, skam og manisk besluttsomhet som gjør ham både frastøtende og dypt gjenkjennelig. Filmen insisterer på at dette ikke bare er historien om én gal mann, men om et system som presser vanlige mennesker til å gjøre det utenkelige.
Lees ansiktsuttrykk rommer mot slutten av filmen et fullstendig tap av identitet og menneskelighet. Et siste brutalt knivstikk til publikum. Men Park – slu som han er – vrir kniven.
For helt fram til filmens siste, satiriske sekvens lar han oss aldri glemme at den blodstenkte hovedpersonen en gang var en helt alminnelig familiefar. En mann som til syvende og sist bare ville jobbe og forsørge familien sin. No Other Choice gir seerne et dystopisk, men nokså realistisk bilde på hvordan fremtiden ser ut. En fremtid der vi alle, før eller siden, er dømt til å tape.
